Barnevernloven § 1-2 med lovkommentar

Barnevernloven § 1-2 med lovkommentar

Barnevernloven § 1-2 regulerer virkeområdet for barneverntjenestens kompetanse.


Bestemmelsen slår fast at barneverntjenesten kan utføre tjenester og tiltak etter loven, så lenge barnet har vanlig bosted og oppholder seg i riket. Det er barneverntjenesten, fylkesnemnda og domstolene som etter en konkret vurdering kan komme frem til om vilkårene er oppfylt. I vurderingen er det barnets opphold som avgjør om loven kommer til anvendelse, ikke foreldrenes.

Det fremkommer av bestemmelsen at barneverntjenesten kan treffe alle typer tiltak også overfor barn som er flyktninger, internasjonalt fordrevne, eller i tilfeller der barnets bosted ikke lar seg fastsette.

Videre følger det at norsk barnevern har plikt til å gjennomføre frivillige hjelpetiltak for barn med opphold i Norge.

Barnevernloven § 1-2


§ 1-2.Lovens stedlige virkeområde

Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for barn som har vanlig bosted i riket og oppholder seg her. Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder også for barn som oppholder seg i riket, og som er flyktninger eller er internasjonalt fordrevne, eller når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette.

For barn som har vanlig bosted i riket, men som oppholder seg i en annen stat, gjelder §§ 4-12 og 4-24. For barn som oppholder seg i riket, men som har vanlig bosted i en annen stat, gjelder §§ 4-4, 4-6, 4-7, 4-9, 4-10, 4-11, 4-25, 4-26 og 4-29.

Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.