Barnevernloven § 4-4 a med lovkommentar
Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2016. Den hjemler frivillige plasseringer i utlandet samt frivillige plasseringer i Norge på bakgrunn av utenlandsk vedtak. Ifølge forarbeidene bidrar bestemmelsen til en god tilpasning av Haagkonvensjonen 1996, og det fremgår videre at den bare kommer til anvendelse overfor stater som har sluttet seg til konvensjonen.
Første ledd
Forarbeidene til bestemmelsen presiserer at hovedregelen er at barneverntjenestens hjelpetiltak skal skje i Norge. Første ledd åpner likevel for at barn kan plasseres i et fosterhjem eller i en institusjon i et annet land. I visse tilfeller, der det vil være til barnets beste, kan det være aktuelt å plassere et barn i utlandet. Dette skjer imidlertid sjelden i praksis. Det er kun adgang til å plassere et barn i utlandet dersom det er et frivillig hjelpetiltak. Dersom det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, vil det ikke være mulighet til å plassere barnet utenfor Norges grenser. Bakgrunnen for dette er at barneverntjenesten i disse tilfeller har et særlig oppfølgingsansvar overfor barn og foreldre når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og dette vil bli betydelig vanskeliggjort dersom barnet flytter utenlands.
Det er flere vilkår som knytter seg til plassering av barn i utenlandsk fosterhjem eller institusjon. Det første er som nevnt at den aktuelle staten har knyttet seg til Haagkonvensjonen 1996. Videre er det et vilkår at det er snakk om et konkret fosterhjem eller institusjon.
Bokstav a
Etter bokstav a må vilkårene etter § 4-4 om hjelpetiltak for plassering utenfor hjemmet være oppfylt. Barnet må med andre ord ha særlig behov for hjelpetiltak. Dette kan være som følge av forholdene i hjemmet, eller fordi barnets behov ikke kan tilfredsstilles ved mindre inngripende tiltak enn plassering utenfor hjemmet. Dersom barneverntjenesten kommer frem til en konklusjon om at foreldrene ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg over tid, i likhet med vurderingen etter § 4-4 siste ledd, kan det i det konkrete tilfellet være aktuelt å plassere barnet i utlandet. Dersom denne plasseringen blir langvarig, kan det føre til at barnet oppnår vanlig bosted i landet barnet plasseres i. Som følge av dette kan barneverntjenesten risikere å miste sin jurisdiksjon.
Bokstav b
Etter bokstav b fremgår det som et eget vilkår at plasseringen må være forsvarlig og til barnets beste. Dette i tråd med §§ 1-4 og 4-1. Ved vurderingen av hva som er av hensyn til barnets beste, må det foretas en helhetlig vurdering av hva som vil være det beste i den konkret situasjonen for det enkelte barnet. Momenter av betydning i vurderingen vil være barnets tilknytning til aktuelle omsorgspersoner, barnets eget ønske, nærhet til eventuelle søsken eller slekt samt barnets kjennskap til statens kultur og språk. Disse momentene skal veies opp mot barnets tilknytning til Norge. Hva gjelder kravet om forsvarlighet, fremgår det av forarbeidene at barneverntjenesten skal innhente informasjon om det fosterhjemmet eller institusjonen som vil være aktuelt i den konkrete saken.
Bokstav c
Etter bokstav c fremkommer det direkte av ordlyden at barnets mening skal tillegges stor vekt. Det følger av forarbeidene at det etter departementets syn vil være betenkelig å gjennomføre en plassering i utlandet dersom barnet selv motsetter seg dette.
Bokstav d
Det følger av bokstav d at det kreves samtykke av foreldre med foreldreansvar, og av barn dersom de er fylt tolv år, dersom barnet skal plasseres ved institusjon eller fosterhjem i utlandet. Dette er begrunnet i at plassering i utlandet vil være inngripende for et barn, og at barn over tolv år kan ha sterke oppfatninger om en slik plassering.
Bokstav e
I bokstav e oppstilles det et vilkår om at det er en forsvarlig tilsynsordning i landet der barnet ønskes plassert. Det stilles dermed krav til barneverntjenesten om å innhente informasjon om det konkrete fosterhjemmet eller institusjonen. Det er ikke et krav at tilsynsordningen i det aktuelle landet er den samme som i Norge, men ordningen må være tilstrekkelig i den grad at barneverntjenesten vurderer at en plassering der vil været til barnets beste.
Bokstav f
Det er et vilkår etter bokstav f at gjennomføring av tilsyn, oppfølging av barnet og ugiftsfordelingen i forbindelse med plasseringen er nedfelt i en avtale med den aktuelle staten. Det fremgår av forarbeidene at det er den enkelte barneverntjeneste som skal inngå en slik avtale. Videre er det viktig at barneverntjenesten blir enig med myndighetene i landet der barnet eventuelt skal plasseres om hvilke oppgaver som skal fordeles, samt hvordan barnet skal følges opp.
Bokstav g
Det fremgår av bokstav g at vilkårene etter artikkel 33 i Haagkonvensjonen må være oppfylt. Dette innebærer at norske myndigheter må ha anmodet en annen konvensjonsstat om plassering i et konkret fosterhjem eller i en institusjon. Det fremgår videre av forarbeidene at myndighetene må oversende en rapport av om barnet i tillegg til å legge ved en begrunnelse for plasseringen. Til sist er det et vilkår at riktig myndighet i den aktuelle staten samtykker til plasseringen på bakgrunn av hensynet til barnets beste. Det er videre presisert i forarbeidene at det er en forutsetning at barnet sikret oppholdstillatelse dersom det er nødvendig, og at ansvaret for oppfølgingen for å se til at dette i orden ligger hos barneverntjenesten.
Andre ledd
Barneverntjenesten kan samtykke til at et barn som er omfattet av et annet lands jurisdiksjon plasseres i et konkret fosterhjem eller institusjon i Norge. Vilkårene for dette er at staten har tiltrådt Haagkonvensjonen, det må dreie seg om en frivillig plassering og barnet kan ikke plasseres i Norge dersom utenlandske myndigheter har fattet vedtak om omsorgsovertakelse eller annet tvangstiltak. I tillegg må barneverntjenesten vurdere at plasseringen er til barnets beste. Det følger av forarbeidene at det ved vurderingen skal legges vekt på barnets tilknytning til Norge, eventuell slekt og nettverk i Norge samt om barnet kjenner til norsk språk og kultur. Det er ikke et krav om at barnet må ha norsk statsborgerskap, men det vil imidlertid være et moment i vurderingen. Til sist presiseres det at barnet skal bli hørt, og barnets mening må fremkomme av saksdokumentene. Foreldre med foreldreansvar må ha samtykket, og det samme gjelder barnet dersom det er fylt tolv år.
Videre må barneverntjenesten og den aktuelle staten legge en avtale om fordeling av oppgaver seg i mellom, i tillegg til utgiftsfordeling. Anmodningen må gjelde en konkret institusjon eller et fosterhjem. I praksis vil det være mest aktuelt å plassere barnet på et fosterhjem hos slektninger i Norge. De aktuelle fosterforeldrene skal i utgangspunktet oppfylle de generelle kravene til fosterforeldre som oppstilles i fosterhjemsforskriften § 3, men det er imidlertid i forarbeidene uttalt at disse må kunne fravikes noe dersom en slik plassering vil kunne være til barnets beste.
§ 4-4 a. Frivillig plassering i fosterhjem eller institusjon over landegrensene.
Barneverntjenesten kan beslutte at et barn skal plasseres i et konkret fosterhjem eller i en institusjon i en stat som har sluttet seg til konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, dersom:
a) Vilkårene for plassering som hjelpetiltak etter § 4-4 er oppfylt.
b) Plasseringen er forsvarlig og til barnets beste. Det skal legges særlig vekt på barnets tilknytning til staten som barnet ønskes plassert i.
c) Barnets rettigheter er ivaretatt i samsvar med § 1-6 og § 6-3. Barnets mening skal tillegges stor vekt og skal fremkomme av sakens dokumenter.
d) Forelder med foreldreansvar og barn over 12 år har samtykket til plasseringen.
e) Staten som barnet ønskes plassert i, har en forsvarlig tilsynsordning.
f) Gjennomføringen av tilsyn, oppfølging av barnet og utgiftsfordeling i forbindelse med plasseringen er avtalt med myndighetene i den staten som barnet ønskes plassert i.
g) Vilkår for plassering etter artikkel 33 i konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn er oppfylt.
Barneverntjenesten kan samtykke i plassering av et barn i et konkret fosterhjem eller en institusjon i Norge etter et utenlandsk vedtak truffet av en stat som har tiltrådt konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn. Samtykke kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Barneverntjenesten skal søke Utlendingsdirektoratet om oppholdstillatelse for barnet når dette er nødvendig. Barneverntjenesten kan ikke samtykke i plasseringen før barnet har fått oppholdstillatelse
