Barnevernloven § 5-9 med lovkommentar
Bestemmelsen regulerer rettigheter og bruk av tvang for barn og unge som er plassert i barneverninstitusjon. Et formål med bestemmelsen er å sikre at barnas rett til alminnelig livsutfoldelse ikke blir begrenset vilkårlig eller utover det som er nødvendig. Et annet formål er å sikre håndteringen av situasjoner som nødvendiggjør tvangsmessige inngrep foregår en forsvarlig måte.
Utgangspunktet for barn og unge som oppholder seg i barneverninstitusjon er at de skal ha rett til selvbestemmelse, medinnflytelse og selvbestemmelse. Imidlertid er det slik at oppholdet i barneverninstitusjonen i seg selv medfører begrensninger som barn og unge som bor sammen med foreldrene sine, ikke har. For tilfellene der det foreligger tvangsplassering, vil de nevnte rettighetene være ytterligere innskrenket. Det følger av barneloven § 33, og barnevernloven § 6-3 at barnet, frem til sin 18-årsdag, skal få økende innflytelse i personlige forhold i takt med alderen. Departementet har gitt regler om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjonen i forskrift 15. november 2011 nr. 1103. Der fremgår en rekke bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte overfor beboere i en barneverninstitusjon. Formålet med flere av bestemmelsene er å beskytte beboernes personlige integritet og rettssikkerhet under oppholdt på institusjon.
Første ledd
Det følger av første ledd at barneverninstitusjonene skal drives slik at barna som oppholder seg der, i utgangspunktet skal ha rett til å bestemme i personlige spørsmål, og til å ha den samme mulighet til naturlig livsutfoldelse som barn som bor med foreldrene sine. Retten til selvbestemmelse og samvær med andre kan bare begrenses dersom det er nødvendig på grunn av barnets alder og modenhet, formålet med oppholdet på institusjon, og institusjonens ansvar for trygghet og trivsel på stedet. Det følger av forskriften som nevnes innledningsvis at institusjonen skal legge forholdene til rette for at barnet skal ivareta sine personlige interesser og delta i fritidsaktiviteter som vedkommende måtte ønske. Videre skal institusjonen vise respekt for barnets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, samt være nøytral hva gjelder livssyn, politikk og ideologi. Det følger av forskrift om krav til kvalitet i barneverninstitusjoner (forskrift 27. oktober 20003 nr. 1282) at alle barn og unge som bor på institusjon skal gis tilbud om enkeltrom. Dette kravet er absolutt, og kan bare fravikes dersom det er snakk om barn under tre år.
De nødvendige begrensningene i beboernes livsutfoldelse vil avhenge av barnets alder og modenhet, formålet med oppholdet på institusjonen og institusjonens ansvar for trygghet og trivsel. Yngre barn må godta at institusjonen har omfattende bestemmelsesrett, på lik linje som foreldrene ville hatt dersom barnet bodde sammen med dem. For eldre barn vil institusjonens behov for rutiner og husordensregler. Formålet med plasseringen kan også forutsette visse begrensninger i barn og unges livsutfoldelse. Personer som er plassert i institusjon mot sin vilje, vil ofte kreve en annen oppfølging fra institusjonens side enn det som er nødvendig ved frivillige plasseringer. Sett bort fra hvorvidt begrensningene for den enkelte har sitt hensyn i plasseringsvedtaket eller i institusjonens drift, er det overordnede poenget at det ikke skal legges større restriksjoner på den enkelte beboer enn det som er nødvendig.
Som regel vil det vedtas en samværsordning som bestemmer hvor omfattende samvær det skal være mellom barnet og foreldrene, jf. § 4-19. Retten til samvær etter § 5-9 går imidlertid lenger enn retten til samvær med foreldrene og eventuelle andre familiemedlemmer. Utgangspunktet er at beboere på barneverninstitusjon skal ha mulighet til samvær med venner også utenfor institusjonsområdet. Formålet med bestemmelsen er at institusjonen skal legge forholdene til rette for dette. Det følger visse begrensninger av samvær i § 4-19 og §§ 4-24 og 4-26.
Andre ledd
Det følger av andre ledd at barn som oppholder seg i barneverninstitusjon skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonens område. Institusjonene kan likevel fastsette nødvendige begrensninger for å sikre trivsel og trygghet for beboerne. Etter forholdene som uttrykkelig følger av bestemmelsens andre ledd andre punktum, har institusjonen myndighet til å begrense beboerens bevegelsesfrihet i den grad det er nødvendig etter formålet til vedtaket. Terskelen for å beslutte begrensninger i bevegelsesfriheten for barn i institusjon er vesentlig lavere der plasseringsgrunnlaget er tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, enn der plasseringsgrunnlaget er vedtak om omsorgsovertakelse eller frivillig plassering etter § 4-4 femte ledd. Det presiseres at beboerens alminnelige bevegelsesfrihet ikke kan begrenses av generelle regler og rutiner. Eventuelle begrensninger må være begrunnet i forhold som knytter seg til den enkelte beboers situasjon og behov.
I praksis opererer flere institusjoner med låste utgangsdører. Dette medfører følgelig at beboerne ikke har mulighet til å forlate institusjonen uten nærmere gitt tillatelse. Imidlertid oppstiller § 5-9 andre ledd andre punktum et krav om en individuell vurdering av nødvendigheten av å begrense bevegelsesfriheten for hver enkelt beboer. For institusjoner med lukkede dører, kreves at de er innrettet på en slik måte at de ikke fremstår som «låst» for de beboerne som ikke er underlagt strenge begrensninger i bevegelsesfriheten.
Tredje ledd
Tredje ledd oppstiller et forbud mot visse tvangstiltak. På samme tid legger bestemmelsen til grunn at visse tvangstiltak kan være tillatt, dersom det foreligger hjemmel i særskilt forskrift.
Bokstav a)
Det følger av § 5-9 tredje ledd bokstav a at det ikke er tillatt «å refse barn fysisk». I praksis medfører dette at det ikke er adgang til å ta i bruk fysisk makt som ledd i oppdragelse eller i forbindelse med behandling i barneverninstitusjoner. Det samme forbudet er også å finne i forskriften § 13 (15. november 2011 nr. 1103). Der presiseres imidlertid at «mindre inngripende fysisk tvang eller makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom» kan anvendes dersom dette er «åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg eller av hensyn til trygghet og trivsel for alle på institusjonen». Bestemmelsen kan ses i sammenheng med barneloven § 30, som oppstiller forbud mot at foreldrene utsetter barnet for vold, eller på annen måte blir «handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Til tross for at barneloven § 30 retter seg mot foreldrene, må det anses som klart at andre i foreldrenes sted ikke har større rett til å bruke tvang eller makt overfor barnet enn det foreldrene har.
Straffeloven §§ 17 og 18, som hjemler nødrett og nødverge, modifiserer imidlertid dette utgangspunktet noe. Bestemmelsene kan gjøres gjeldende der institusjonspersonale må anvende fysisk makt, eksempelvis i form av å holde en ungdom fast, der vedkommende er i ferd med å skade seg selv eller andre. Dette gjelder bare dersom det ikke finnes lempeligere måter å avverge skaden på. Forskriften § 14 oppstiller nærmere vilkår for når dette vil være forsvarlig i en akutt faresituasjon. Et vilkår er at lempeligere midler vurderes som nytteløse, og at tvangsbruken ikke må overstige det som er nødvendig for å avverge skaden.
Bokstav b)
Etter bokstav b er det ikke tillatt å bruke innelåsing i enerom eller lignende tvangstiltak, med mindre det er tillatt i forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav a. Det følger av forskriften § 14 tredje ledd at en kan benytte isolasjon dersom det er snakk om akutte faresituasjoner. Forskriften gir videre en nærmere beskrivelse av hvordan en eventuell isolering skal foregå. Det følger uttrykkelig bestemmelsen at minst én av personalet skal være til stede i rommet eller naborommet med ulåst dør. Videre er det stilt krav til fasilitetene på rommet isoleringen skal foregå.
Bokstav c)
Etter bokstav c er det ikke tillatt «å føre kontroll med et barns korrespondanse» med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav b. Det klare utgangspunktet etter forskriften § 18 er at barneverninstitusjonen ikke har adgang til å føre kontroll med beboernes korrespondanse, «herunder elektronisk korrespondanse». Videre skal beboerne fritt kunne sende og motta post. Post som blir sendt til institusjonen kan imidlertid underlegges kontroll dersom det foreligger «begrunnet mistanke» om at forsendelsen inneholder «rusmidler eller farlige gjenstander». For pakkene som sendes ut fra institusjonen, oppstiller ikke forskriften noen rett til kontroll.
Forskriften § 11 tar for seg beboernes rettigheter til å benytte telefon og andre elektroniske kommunikasjonsmidler under oppholdet på institusjonen. Utgangspunktet er at beboerne kan benytte telefonen fritt. Imidlertid kan institusjonen begrense, og i enkelte tilfeller nekte, bruken i kraft av telefon. Denne myndigheten kan kun utøves dersom det kan begrunnes i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg til den enkelte, eller hensynet til trygghet og trivsel for samtlige. Det følger av forskriften § 24 at institusjonen kan nekte et barn som er plassert etter §§ 4-24 eller 4-26 å ha telefonkontakt og annen elektronisk kontakt, for inntil 14 dager om gangen. Dette gjelder kun dersom det vil være nødvendig ut fra behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen.
Fjerde ledd
Bokstav a)
Forskrift 15. november 2011 om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon er gitt med hjemmel i fjerde ledd bokstav a. Forskriften oppstiller nærmere regler om hvordan beboernes integritet og rettssikkerhet skal ivaretas under opphold i barneverninstitusjon og om bruk av tvangsmidler. Etter forskriften § 13 er det forbudt med tvangsmedisinering, fysisk refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler og annen bruk av tvang og makt både i straffe-, behandlings- og oppdragelsesøyemed.
Bokstav b)
Etter § 59 fjerde ledd bokstav b gir hjemmel til forskrift med sikte på å hindre at «rusmidler eller farlige gjenstander» bringes inn i situasjonen. Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt nærmere regler i forskriften (15. november 2011 nr. 1103) §§ 18, 16 og 15. Disse kontrolltiltakene innebærer at institusjonene i visse tilfeller vil måtte ta hånd om rusmidler og farlige gjenstander. Det følger av forskriften § 17 at rusmidler og andre skadelige medikamenter skal beslaglegges, tilintetgjøres eller overlates til politiet. Dersom det er snakk om ulovlige rusmidler, medikamenter eller gjenstander, forutsettes det klart at disse skal leveres til politiet.
For ungdommer som er plassert på institusjon med hjemmel i §§ 4-24 og 4-26, følger det av forskriftens § 25 at det kan kreves urinprøvekontroll uten eget samtykke, dersom dette følger av fylkesnemndas vedtak. Dersom urinprøvekontroll ikke følger av fylkesnemndas vedtak, kan urinprøve kun foretas dersom ungdommen samtykker. Dersom ungdommen er under 15 år, må også foreldrene samtykke til å avlegge urinprøve. Etter forskriften § 26 skal det ved bruk av tvangsmidler i institusjon forutsetningsvis legges til grunn at det føres tvangsprotokoll. Vedtak om bruk av tvangsmidler skal regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Tvangsprotokollen skal forevises tilsynsmyndigheten. Det følger av forskriften § 27 at klage på bruk av tvangsmidler skal rettes til fylkesmannen.
Bokstav c)
Forskriften § 6 regulerer oppbevaring og forvaltning av økonomiske midler. Med hjemmel i § 5-9 fjerde ledd bokstav c kan det gis forskrift om forvaltning av barnets midler. Noen slike regler er imidlertid ikke gitt. Forskriften § 6 gir ikke institusjon adgang til å disponere over beboerens økonomiske midler og eiendeler. Ved spørsmål om hvem som kan beslutte bruk av beboerens midler, se vergemålsloven. Der er utgangspunktet at personer under 18 år selv rår over midler de selv tjener etter fylte 15 år.
Femte ledd
For å hindre at barnet kommer i kontakt med personer som det er fare for kan utnytte det til menneskehandel, følger det av § 5-9 femte ledd at det kan iverksettes særlige beskyttelsestiltak. For eksempel kan det iverksettes tiltak som begrenser barnets bevegelsesfrihet og adgang til kommunikasjon utover det som ellers følger av § 5-9 og forskrift gitt med hjemmel i denne bestemmelsen. Det følger av bestemmelsen at institusjonen har plikt til å iverksette de tiltak som følger av plasseringsvedtaket.
§ 5-9. Rettigheter under opphold i institusjon som er omfattet av § 5-1 og private og kommunale institusjoner som er godkjent etter § 5-8
Institusjoner skal drives slik at barna selv kan bestemme i personlige spørsmål og ha det samvær med andre som de ønsker, så langt dette er forenlig med barnets alder og modenhet, med formålet med oppholdet, og med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel.
Barna skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel. For barn som er plassert på grunnlag av et vedtak eller samtykke som nevnt i § 4-24 eller § 4-26, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate området i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål.
Det er ikke tillatt
a) å refse barn fysisk,
b) å bruke innelåsing i enerom eller lignende tvangstiltak med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav a,
c) å føre kontroll med et barns korrespondanse med mindre det er tillatt ved forskrifter som nevnt i fjerde ledd bokstav b.Departementet kan gi forskrifter
a) til utfylling av bestemmelsene foran, herunder om bruk av tvangsmidler,
b) med sikte på å hindre at rusmidler eller farlige gjenstander bringes inn i institusjonen,
c) om forvaltning av barnets midler.Ved vedtak etter § 4-29 skal institusjonen iverksette de angitte beskyttelsestiltak for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan ønske å utnytte det til menneskehandel. Beskyttelsestiltakene som følger av vedtaket kan begrense barnets adgang til å motta besøk, å kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og å bevege seg fritt utenfor institusjonens område. Beskyttelsestiltakene kan også fastsette begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er. Beskyttelsestiltakene kan ikke fastsette begrensninger som hindrer barnet i å ha kontakt med verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell som er beboerens behandler, prest, annen sjelesørger eller lignende. Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
