Far ble tilkjent fortsatt samvær med barna i foreldretvist i domstolen

Far ble tilkjent videre samvær med barna i barnefordelingssak i Borgarting lagmannsrett. Det var påstander om vold under barnefordelingssaken.

Borgarting lagmannsrett – Dom – LB-2017-161378

Saken gjelder krav om endring av tidligere inngått rettsforlik om daglig omsorg og samvær med felles barn.

A og B (tidligere B) har tre felles barn, C (født 0.0.2003 ), D (født 0.0.2008 ) og E (født 0.0.2009 ). Partene har felles foreldreansvar.

Partene ble kjærester da de var tenåringer. Partene har stort sett bodd sammen i X fram til mor og barna flyttet ut i september 2012.

Far ble boende i partenes tidligere felles hjem i X etter bruddet. Han var i en periode samboer med F. Mor giftet seg i 2016 med G og de bor sammen i X. G har ett særkullsbarn.

Alle tre barna hadde samvær med far fra 2012 til 2014, men omfanget var noe varierende. Første halvdel av 2014 hadde barna samvær med far annenhver helg og én ukedag.

Partene har vært i konflikt siden høsten 2014. I tingrettens dom er sakshistorikken grundig beskrevet. Partene er enige om at denne beskrivelsen kan legges uprøvd til grunn, jf. tvisteloven § 29-16 andre ledd. I tingrettens dom heter det blant annet:

I notat fra barnevernvakten den 28. august 2014 fremkommer det at far tok kontakt for å få råd etter at mor hadde bedt ham ikke hente barna til samvær. Vakta ber ham ta kontakt med familievernkontoret dagen etter, og «ikke lage noe drama».

Det fremkommer av samme notat at vakten ca 10 min senere mottar en telefon fra politiet som formidler at B hadde ringt dem og fortalt at hun var livredd for sin eks. Hun skal videre har fortalt politiet at A truet henne, og at han skal ha drevet med psykisk vold siden de ble sammen i 1996. Barnevernvakten drar senere hjem til B. B forteller barnevernvakten blant annet at far ruser seg. Barnevernvakten gir uttrykk for at mor bør bli med på krisesenter.

Se mer om foreldretvist(barnefordelingssak) hvor det er tale om vold eller overgrep.

På bakgrunn av mors henvendelse sendte barnevernvakten en bekymringsmelding til barneverntjenesten i X kommune, som iverksetter undersøkelsessak.

B forklarte i retten at hun tok med seg på C på krisesenteret. Det fremkommer av journalnotat fra Krise og incestsentret datert 3. september 2014 at:

C forteller at han har det vanskelig fordi han vet at pappa truer mamma med at han skal drepe henne. Han forteller at mamma har fortalt han om trussler fra pappa mot henne. Han sier han selv ikke har hørt dette. [ … ] Han sier at det vanskeligste er at han hele tiden er redd for at pappa skal drepe mamma.

Etter begjæring fra B ble A ilagt besøksforbud av politiet den 5. september 2014. Besøksforbudet ble forkynt for A 9. september 2014.

…

B opplyste til barneverntjenesten den 9. september 2014 at hun og barna hadde rømt fra far i 2012 og at far hadde utsatt henne og barna for psykisk vold. …

Den 12. september 2014 innga Krise- og incestsenteret i Follo en bekymringsmelding til barneverntjenesten. I bekymringsmeldingen tas det utgangspunkt i Bs forklaring om at hun er redd for barna når de er hos far, og at han har utsatt henne for psykisk vold, raseri og materiell vold. Det henvises til at A er ilagt besøksforbud og at C er redd for at far skal drepe mor.

Den 16. september 2014 innga mor begjæring om midlertidig avgjørelse til Follo tingrett. Det ble gjennomført dommersamtale med C som i det vesentlige fortalte det samme som i samtalen på krisesenteret. Han gjentok at pappa truer mamma og at han ringer og kaller henne stygge ting. Han hadde ikke hørt dette selv og visste ikke om det før mamma fortalte det. Han fortalte at han ikke ville ha samvær med faren nå. I rettsmøtet den 24. september ble det inngått slik rettsforlik:

1.

Far skal ha samvær med D og E en gang pr måned inntil 4 timer. Det skal under samværene være beskyttet tilsyn av barnevernet jf. barneloven § 43 a. Første samvær finner sted i oktober måned. Nærmere tidspunkt for samværene overlates til barnevernet.

2.

Dersom C selv ønsker samvær med far kan han delta på samværene som fastsatt i punkt 1.

3.

Begge foreldrene forplikter seg til å samarbeide med barneverntjenesten og samtykker til eventuelle hjelpetiltak og innhenting av informasjon.

[ … ]

I henhold til forliket undergis A rustesting og samtlige prøver er negative. Det gjennomføres samvær under tilsyn i henhold til forliket.

Den 30. september 2014 mottok barneverntjenesten en anonym bekymringsmelding som gikk ut på at A utviste aggressiv adferd, trakasserte mor og at han ruset seg.

Samvær med tilsyn ble gjennomført høsten 2014/vinteren 2015. Tilsynsrapportene beskriver i det vesentlige adekvat adferd fra far, og det beskrives at far har god evne til å sette seg inn i barnas behov. …

B innga stevning til Follo tingrett den 7. oktober 2014. Psykologspesialist Kjell Milan Leikvik ble oppnevnt som sakkyndig i saken. Det ble igjen gjennomført dommersamtale med C og avholdt 3 saksforberedende møter etter barneloven § 61 nr 1. Retten kommer tilbake til disse rettsmøtene under.

Rettsmøte til behandling av besøksforbudet ble avholdt 1. desember 2014. Det fremkommer av Follo tingretts kjennelse av 1. desember 2014 at:

Fornærmede og mistenkte har både for politiet og i retten avgitt forklaringer i strid med hverandre. Fornærmede har fortalt om trusler, bl.a. om et forsøk på slag den 28.08.2014, skadeverk etc. Mistenkte har tilbakevist dette og tegnet et bilde av et forhold hvor begge parter har kranglet, men hvor han aldri var voldelig.

Utgangspunktet er dermed at ord står mot ord. Retten har ikke tilstrekkelige holdepunkter for at det er «grunn til å tro» at mistenkte vil krenke fornærmedes fred ved å utøve vold eller for øvrig begå straffbare handlinger imot henne. Han er ikke tidligere straffet for noen form for overgrep mot henne, og det er ikke noen objektive holdepunkter i saken for at han vil gjøre dette nå om ikke besøksforbudet opprettholdes. Fornærmede har også uttrykt overfor politiet at mistenkte kun ved én anledning var voldelig; retten kommer tilbake til denne episoden nedenfor.

Det som er mest aktuelt å henføre under alternativet «krenke en annens fred», er fornærmedes opplysninger om at mistenkte i perioder har sendt henne svært høye antall sms-er som til dels har hatt krenkende innhold. Bistandsadvokaten fremla under rettsmøte en kopi av slike sms-er.

Retten ser ikke at de fremlagte sms-er har en frekvens eller et innhold som tilsier at de «krenker» fornærmedes «fred.» Det er tale om en del sms-er, men de er ikke i slikt antall eller har slik hyppighet at de kan anses som noen fredskrenkelse. Dertil kommer at de i hovedsak har et saklig innhold – selv om enkelte av dem likevel er upassende.

Påstanden om at han nærmest har trakassert henne med et stort antall sms-er med til dels krenkende innhold, bekreftes dermed ikke av kopiene retten fikk fremlagt. [ … ]

Anførslene om hissige utfall, voldstrusler, kontrollerende adferd m.v. behøver retten ikke å drøfte inngående. Det avgjørende for retten er at heller ikke disse påstandene bekreftes av objektive bevis. [ … ].

Unntaket synes å være episoden den 28.08.2014. Det er stor bevistvil om hva som da faktisk skjedde – og desto større usikkerhet ved om episoden tilsier en risiko for nye krenkelser. Tilsvarende er det alt for stor usikkerhet ved om mistenkte opptrer kontrollerende overfor fornærmede. [ … ]

Begjæringen om besøksforbud ble etter dette ikke tatt til følge. Den 6. desember 2014 ble etterforskningen mot A henlagt da intet straffbart forhold ble funnet bevist.

I saksforberedende møte etter barneloven den 19. februar 2015 ble det inngått slik forlik:

1.

D og E skal ha samvær med sin far, A, annen hver helg (lørdag, søndag) uten overnatting 7 timer lørdag og 7 timer på søndag. Samværet starter lørdag og søndag kl 1100. Mor, B, henter og bringer barna. Første gang lørdag 28. februar 2015.

2.

[ … ]

3.

C skal ikke ha samvær med far, A, med mindre han selv ønsker det. [ … ]

Begge foreldrene forpliktet seg til å ta imot veiledning fra barnevern. A samtykket i rustesting for å trygge mor, samt aksepterte har hans nye kjæreste (F) ikke skulle være tilstede under samværene. Forliket ble det vesentlige videreført i neste saksforberedende måte 8. juni 2015.

Far fortsatte med rustesting, og samtlige tester var negative.

Etter undersøkelsessaken som ble igangsatt høsten 2014, konkluderer barnevernet våren 2015 med råd og veiledning til foreldrene og at barna skulle få tilbud om samtaler. Barna ble spurt hjemme hos mor om de ønsket samtaler, noe de ikke ønsket. Det fremkommer av rapporten at far ønsket veiledning, men mor så ikke behov for hjelp og ønsket ikke å samarbeide med far. Barnevernet henla saken 17. juni 2015. …

…

Den 11. september 2015 sendte B en e-post til politiet der hun opplyser at far kjører med barna i bilen uten førerkort. Senere i september tar hun kontakt med politiet igjen og melder at naboer har sett folk rundt huset hennes. Politiet rådet henne til å begjære besøksforbud.

I det siste saksforberedende rettsmøtet den 7. desember 2015 ble det deretter inngått følgende rettsforlik:

1.

D og E (barna) skal ha samvær med sin far, A, annen hver helg. Far henter barna i skole /SFO fredag ettermiddag og leverer barna ved skolestart den påfølgende mandag. Samværene finner sted der fredag er i oddetallsuke. Far henter og bringer.

2.

Annen hver jule- og annenhver nyttårshelg skal barna være hos far. Førstkommende jul skal barna være hos mor og nyttårshelg hos far. Julehelgen regnes fra skolens slutt før jul til 28. desember kl 1400. Nyttårsferien regnes fra 28. desember kl 1400 til dagen før skolestart etter nyttår kl 1400.

3.

Vinter og høstferie deles mellom partene slik at barna er en halv uke hos hver av foreldrene i hver av feriene. Den som har barna hos seg ved feriens start har barna frem til onsdag kl 1400 i ferieuken. Deretter er barna hos den andre forelder ut ferieuken.

4.

Påskeferien deles i to. Hver av foreldrene har barna hos seg i hver sin del, vekselvis første og annen del av ferien. Del en går fra skolens slutt før påske til onsdag før skjærtorsdag kl 1400. Del to løper fra onsdag før skjærtorsdag kl 1400 til andre påskedag kl 1400. Førstkommende påske skal barna være hos far i første del av ferien.

5.

Barna skal ha samvær med far to sammenhengende uker pluss en uke hver sommerferie. Dersom partene ikke enes, skal hver av dem ha førstevalg annet hvert år. Far skal ha førstevalget i 2017. Hvilke uker sommerferie skal være, skal avtales skriftlig mellom partene innen 1. mars i hvert år. I 2016 skal barna være hos far i uke 26, 27 og uke 29. I uke 25 og 33 er det vanlig samværsturnus.

6.

Når far henter barna i skole/ SFO skal han ikke ta med beskjedlapper, fakturaer eller klær eller annet utstyr barna har der.

7.

Begge parter erkjenner at begge foreldre har rett til all informasjon om barna fra skole/SFO.

8.

Far kan være med barna til tannlegen. Mor underretter om barnas tannlegetimer.

9.

Begge parter har rett til å reise utenlands med barna på vanlig feriereise.. Utenlandsferie skal varsles i god tid. (en uke). I så fall skal den annen informeres om reiserute og telefonnummer. Barnas pass skal oppbevares hos mor. Mor plikter i god tid å levere passene til far når han skal reise med barna.

10.

På bakgrunn av den sakkyndiges vurderinger, anmoder partene den sakkyndige om å skrive en henvisning til BUP for mor, far, D og E. Mor snakker med C og forteller ham at familieveiledning hos BUP er noe foreldrene er enige om og orienterer om hva dette betyr for ham. Den sakkyndige gis i oppdrag å orientere barna om dette forlik, herunder spørre C om han vil delta i samtaler hos BUP. Om han ønsker skal den sakkyndiges henvisning også gjelde C.

11.

Far skal ha samvær med C i den grad C selv ønsker det.

Den 22. mars 2016 sendte fars foreldre en bekymringsmelding til barnevernet vedrørende barnas omsorgssituasjon hos mor.

Det fremkommer av dokumenter fra barneverntjenesten at mor ringte politiet den 24. mars 2016. Politiet videreformidlet informasjonen til barnevernvakten. Barnevernvakten sendte deretter en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Barneverntjenesten i X kommune sendte deretter en anmodning om etterforskning til politiet i Follo 19. april 2016. Det fremkommer av anmodningen at mor formidlet at jentene hadde vært på samvær med far i påsken. Da de kom hjem var E full av blåmerker på beina og på den ene armen. Mor mente at spesielt blåmerkene på armen kom fra en neve som har tatt hardt rundt. Da mor spurte E om det var far som hadde laget blåmerkene, skal E ha kastet seg gråtende i armene på mor.

Det fremkommer av undersøkelsesrapport fra barnevernet av 15. april 2016 at mor ønsker å stanse samværet med far fordi han er kontrollerende, truer og ikke leverte barna på skolen etter samvær. I følge mor vil skolen trolig ikke våge å bekrefte dette, da skolen også er redde for far og hans familie. Hun skal videre ha forklart at det ikke nyttet å ta kontakt med politiet da far hadde venner der, og at han ruset seg men fikk manipulert prøvene. Dette gjentok hun også under sin forklaring i retten.

Det fremkommer av den samme rapporten at far har forklart at G og hans familie hadde opptrådt truende overfor ham. Han benektet rusbruk og de øvrige anklagene fra mor. Han var bekymret for at mor manipulerte C til å tro at far og hans familie er farlige, og at han hadde mistet håpet om å få se C igjen.

Politiet iverksatte etterforskning etter mors henvendelse av 24. mars 2016. I politiavhør den 10. mai 2016 gjentar B de samme tingene hun har forklart til blant annet barnevernet tidligere. Det ble gjennomført tilrettelagt avhør av alle tre barna på Statens Barnehus i Oslo 13. mai 2016. I tillegg ble det gjennomført avhør av A og flere vitner. … Politiet henla saken som intet straffbart forhold bevist den 23. mai 2016.

…

I samtale med dommeren og sakkyndig Synne Hedlund den 13. februar 2017 forklarte C om en episode fra 17. mai 2016. Han forklarte at på 17. mai hadde faren gått rett bak G og G sin far. G fortalte etterpå at pappa hadde truet dem. C hadde ikke hørt dette selv.

Den 30. mai 2016 sendte As foreldre en ny bekymringsmelding til barnevernet. Av bekymringsmeldingen fremkommer det blant annet at G og hans far skal ha truet foreldrene til A 17. mai 2016.

Det fremkommer at notat fra rettsoppnevnt sakkyndig Leikvik, datert 7. juni 2016, at A etterlyster en oppfølgning av rettsforlikets punkt 10. Leikvik skal ta tatt kontakt med rektor på skolen til D og E. Rektor, H, vurderte at jentene ikke hadde behov for oppfølgning av BUP. Leikvik hadde samtale med SFO-leder, I vedrørende eventuelle reaksjoner hos jentene før og etter samvær med far. Det ble opplyst at de ikke merket noe på jentene, verken før eller etter samvær, samt at jentene utviste normale gledesreaksjoner i møte med far.

Den sakkyndige fant at ut fra tilbakemeldingene fra skolen og SFO var det godtgjort at jentenes krisereaksjoner ikke ble observert på disse arenaene. Leikvik fant at det var mer nærliggende:

[ … ]at reaksjonene utløses av foreldrenes egne, følelsesmessige reaksjoner på voksenkonflikten og måten disse uttrykkes overfor jentene. [ … ] Med utgangspunkt i en slik[e] forståelse, vil et nærliggende tiltak være å fokusere på foreldrenes behov for hjelp til å skjerme barna for voksenkonflikten. Målet vil være å frigjøre jentene fra forpliktelsen til å spille opp til foreldrenes negative forventninger til hverandre.

Leikvik konkluderer deretter med at foreldrene anbefales å innhente hjelp for å regulere egne, sterkt negative reaksjoner på den andre forelderen, reaksjoner som på sikt kan gjøre jentene hjelpetrengende.

Den 26. juni 2016 meldte mors foreldre bekymring til barnevernet for barna under samværet med far.

Det fremkommer av dokumentene at far hadde initiert to meklingsmøter ved Familievernkontoret. Mor gjentok overfor Familievernkontoret at hun fryktet far og at jentene var redd for ham. Videre opplyste hun at far var en psykopat som manipulerte folk. Megler skal ha understreket overfor mor at dersom det hun fortalte stemte, hadde mor ansvaret for å begrense samværet med far.

Det følger av dokumentene fra barnevernet at mor opplyser at hun er en god mor og at hun ikke har behov for hjelpetiltak. Det hun trenger hjelp til er å bli kvitt far. Både hun og C var bekymret for jentene som var på feriesamvær med far. Hun var enig i at konflikten med far var skadelig for barna, men at det var far som var problemet. Den 15. august 2016 konkluderte barnevernet igjen med råd og veiledning til foreldrene. Mor samtykket ikke til hjelpetiltak, og saken ble på nytt henlagt.

Den 1. oktober 2016 meldte far bekymring til Follo barnevernvakt etter å ha funnet blåmerker på E, samsvarende med de blåmerkene hun hadde påsken samme år. Barnevernvakten videreformidlet bekymringen til barneverntjenesten som henla saken.

Far tok 6. desember 2016 ut stevning mot mor med krav om endring av rettsforliket 7. desember 2015. Mor tok til motmæle.

Synne Hedlund ble oppnevnt som sakkyndig. Den sakkyndige og tingrettsdommeren gjennomførte samtaler med barna 13. februar 2017. Om disse samtalene heter det i tingrettens dom:

D fortalte blant annet at hun ofte er lei seg når hun er hos pappa, og at det har vært sånn lenge. Hun savner mamma når hun er hos pappa. Hun forklarer at mamma blir lei seg fordi hun og E er borte, og at mamma har sakt at hun blir lei seg. Hun vil være hos mamma fordi hun har det bedre der. Hun forteller at hun tror at mamma vil at hun skal være hjemme. Når de kommer hjem etter å ha vært hos pappa gråter de fordi de er så glade for å se mamma igjen, og fordi mamma er lei seg når de er borte. Hun fortalte videre at pappa skremmer henne noen ganger når han er sint og at han får skummel stemme når han blir sint. Hun foreller at mamma er redd for at det skal skje noe med dem når de er hos pappa og at hun ikke kan være der å passe på dem.

C forklarte i store trekk det samme han har forklart tidligere til barnevernet m.fl. Han forklarte videre at ville at pappa skal stoppe å prøve å få tak i dem, og at mamma blir så lei seg. De (han og søstrene) trenger noen som kan ta vare på dem og liker dem. Han føler at pappa ikke liker ham. Pappas negativitet påvirker dem, og det er derfor jentene alltid er så sure, negative og lei seg når de kommer hjem fra pappa. Han mener jentene er redd for pappa, og han forklarer at de også har sagt til ham at de er redde for pappa. På spørsmål fra den sakkyndige spurte hva han ville tenkt om retten kom til at han skulle ha samvær med faren. C svarte at han da ville prøvd å komme seg ut. Han hadde i alle fall ikke bare blitt der.

E ønsket, som nevnt, ikke å snakke med dommeren og den sakkyndige. I tingrettens ekspedisjon, etter at D og C hadde snakket med retten, fortalte E at det var en ting hun ville at dommeren skulle vite. Hun ville at dommeren skulle vite at hun ville bo hos mamma.

Den rettsoppnevnte sakkyndige avga en omfattende rapport 16. juni 2017. Etter en samlet vurdering kom den sakkyndige til at far er den av foreldrene som synes best i stand til å ivareta barnas følelsesmessige behov.

Follo tingrett avsa 7. juli 2017 dom med slik domsslutning:

1.

Krav om endring av rettsforlik i sak nr 14-163090TVI-FOLL tas ikke til følge.

2.

Hver av partene bærer sine egne sakskostnader.

Tingretten var enig med den sakkyndige i at far i dag framstår som den av foreldrene som er best egnet til å gi barna emosjonell omsorg, og er best i stand til å ivareta barnas følelsesmessige behov. Tingretten kom imidlertid til at rettsforliket ikke skulle endres. Det ble lagt vekt på at flytting ville medføre så store emosjonelle omkostninger for C at en flytting av ham ikke ville være mulig, og at dersom jentene skulle ha fast bosted hos far, vil de miste kontakten med C.

Den 6. juli 2017 innga den sakkyndige en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Hun uttrykte at barneverntjenesten må vurdere om barnas omsorgssituasjon på dette tidspunkt er forsvarlig, og viste til den alvorlige foreldrekonflikten. Videre ga hun der uttrykk for at dersom barna flyttes til far, trenger far omfattende hjelpetiltak. Hun var også alvorlig bekymret for mors reaksjoner ved en flytting. Som følge av bekymringsmeldingen startet barneverntjenesten på ny med veiledning overfor mor og far, som fortsatt pågår.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ved kjennelse 24. november 2017 kom Borgarting lagmannsrett til at anken var for sent framsatt, men at det skulle gis oppfriskning for fristoversittelsen, jf. tvisteloven § 16-12 tredje ledd.

Under saksforberedelsen var det enighet om at det var nødvendig å oppnevne en sakkyndig også for lagmannsretten. Mor motsatte seg at psykolog Hedlund ble oppnevnt på ny. Ved lagmannsrettens kjennelse 1. februar 2018 ble imidlertid psykolog Hedlund oppnevnt for å gi en oppdatering av sin tidligere sakkyndige vurdering i saken.

Psykolog Hedlund avga sin sakkyndige tilleggserklæring 7. juni 2018. Den sakkyndige har hatt nye samtaler med alle barna.

Ankeforhandling ble holdt 21. og 22. juni 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt syv vitner. Psykolog Hedlund møtte og avga forklaring som sakkyndig. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Vilkårene for endring av rettsforliket er til stede. Barnas utrygghet overfor far skyldes påvirkning fra mor. Mor har bevisst eller ubevisst over tid utsatt barna for et sterkt press for å være redd for far. Det er ikke riktig at far har utsatt mor for krenkelser under samlivet. Hun har framsatt en mengde påstander mot far som er tilbakevist. Uansett er samlivet tilbakelagt for mange år siden.

Barnas negative oppfatning av far knytter seg til hva mor har fortalt dem. Dette utgjør en betydelig omsorgssvikt. Ved sin adferd utsetter mor barna for psykiske overgrep, og hun påfører dem alvorlige relasjonsskader. Det er ikke nødvendigvis slik at mors negative påvirkning av barna avtar som følge av barnevernets veiledning.

Mor setter sine behov og sin konflikt med far foran barnas behov og beste. Mor synes å ha fokus på seg selv og på å dyrke sin opplevelse av far. Mor skjermer overhodet ikke barna. Far er svært bekymret for hvordan dette påvirker barna.

Far og C har ikke lenger kontakt, men far ønsker å normalisere forholdet. Far erkjenner imidlertid at C ikke kan flytte til far.

D og E bør flyttes til far. Barnas situasjon nå er skadelig og må endres. Risikoen ved flytting er mindre inngripende enn status quo. Etter flytting til far kan det bli nødvendig med bistand fra blant annet barnevern og BUP for å sikre barnas utvikling fra å bli skadet av mors nåværende og også potensielle senere påvirkning. Det antas at det vil være nødvendig å skjerme barna fra mor i den første tiden etter flytting.

Dersom de to minste barna ikke flyttes, er det ikke hensiktsmessig å endre samværsordningen. Far har vist kompetanse til å se barnas behov og å ta riktige valg. Når D har motsatt seg samvær, har han kjørt henne hjem til mor. Mor har derimot vist svært rigid holdning til far. Dersom samværet med D og E gjøres frivillig, er det grunn til å frykte at mor gjør sitt for at samværet ikke gjennomføres.

Det er nedlagt slik påstand:

1.

D og E skal ha fast bosted hos sin far, A.

2.

C skal ha fast bosted og samvær etter rettens skjønn.

3.

D og E skal ha samvær med sin mor B etter rettens skjønn.

4.

B dømmes til å betale A/det offentlige sakens omkostninger.

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

Anken bør forkastes. Vilkårene for å endre rettsforliket er ikke til stede. Selv om gode grunner taler for å sette samværet ned, representerer rettsforliket en målsetning som man bør tilstrebe å etterkomme. Barna må ikke tvinges, og den fornuftige praktiseringen av dagens ordning må videreføres.

Far har utsatt både mor og barn for mange vonde opplevelser. Deres relasjon til far preges av dette.

Alle barna har bodd hos mor hele sitt liv. De har aldersadekvat utvikling, og de viser god trivsel og fungering. Barna har intet ønske om endring i omsorgsbase. C har hatt en konsistent og klar motstand mot kontakt med far. D har i dag en mer uttalt negativ holdning mot far enn før. E har til nå ikke gitt uttrykk for noe særlig ønske eller noen negativ holdning overfor far. Dersom barnas syn på far var et resultat av mors påvirkning, ville man forvente at deres syn var mer sammenfallende.

Dersom de to yngste barna skal flyttes, vil det utløse en krise hos dem. En slik tvang vil åpenbart ikke være til barnas beste. Bosted hos far er uansett urealistisk. Det er stor usikkerhet rundt fars økonomi, og en forventet krise hos barna vil utløse behov for et helt hjelpeapparat.

Det er grunn til en viss optimisme. Barnevernets veiledning synes å ha en positiv virkning. Men det er viktig at far forstår at han må gi barna ro, og at han må slutte å bringe saker inn for domstolene. Han kan ikke kreve dom for tillitt.

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1.

Anken forkastes.

2.

A dømmes til å betale B saksomkostninger.

Subsidiært:

1.

As krav om endring av bosted for C, D og E tas ikke til følge.

2.

As krav om endring av samværsordning for C tas ikke til følge.

3.

D og E skal ha samvær med sin far etter rettens skjønn.

4.

A dømmes til å betale Bs saksomkostninger.

Lagmannsretten ser slik på saken:

En endring av et tidligere inngått rettsforlik om hvor barna skal bo fast og samvær krever særlige grunner, jf. barneloven § 64 andre ledd.

Formålet med kravet om særlige grunner er å skape en viss ro om avgjørelsene. Det er ikke et krav om «sterke grunner», men om konkrete og påviselige grunner, jf. Rt-2003-1283 avsnitt 27. Samtidig heter det i Rt-2005-682 avsnitt 25 at «[n]år avgjørelsen om daglig omsorg og samværsrett i henhold til barneloven § 48 først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet, kan kravet om ‘særlege grunnar’ for endring ikke forstås som noe strengt krav».

Les mer om samværsrettens omfang på Foreldretvist.no.

Det følger av Grunnloven § 104 andre ledd og barneloven § 48 første ledd at det ved avgjørelse om fast bosted framfor alt skal legges vekt på barnets beste. FNs barnekonvensjon, som er inkorporert i norsk rett, fastsetter i artikkel 3 likeledes at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Etter barneloven § 48 andre ledd skal det tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis håndtert slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

Barnets beste innebærer at spørsmål om bosted og samvær skal avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering av hva som best vil trygge barnets oppvekst og utvikling. Relevante momenter i denne helhetsvurderingen er barnets tilknytning til foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper, herunder evnen til å gi barnet adekvat omsorg, bomiljø, nettverk, risiko ved eventuelt miljøskifte og hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt. Avgjørelsen beror på en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak, og skal treffes ut fra forholdene i dag, men med tanke på det som framstår som best for barnet framover i tid, jf. Rt-2005-682 avsnitt 32.

Dersom man skal endre en vel fungerende ordning, kreves det en viss sannsynlighet for at en flytting vil medføre fordeler for barnet, jf. Rt-1996-420 (side 427) og Rt-2007-376 avsnitt 22.

Det følger av barneloven § 31 andre ledd at barn som er fylt syv år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne standpunkt, skal få informasjon og anledning til å uttale seg før det blir tatt avgjørelser om barnets personlige forhold, herunder fast bosted og samvær. Barnets mening skal vektlegges i samsvar med barnets alder og utvikling. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på barnets mening.

Selv om saken – også ankesaken – er lagt opp slik at den omfatter fast bosted også for C, har far under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at han innser at C ikke kan flyttes til ham. Også lagmannsretten er enig i dette. Cs negative holdning overfor far har vedvart over mange år, og med unntak av en kort telefonsamtale i forkant av Cs konfirmasjon våren 2018 har de ikke sett hverandre eller snakket sammen de siste tre årene.

Når det gjelder fast bosted vil lagmannsretten derfor utelukkende ta stilling til om D og E skal flyttes fra mor til far.

Det oppfattes som ubestridt partene imellom – og lagmannsretten legger også til grunn – at barna er velfungerende. C gjør det svært bra på skolen. Hans kontaktlærer har beskrevet ham som en suveren elev som er meget moden og reflektert for alderen. Han er også veltilpasset sosialt og emosjonelt. Da saken sto for tingretten ble han oppfattet som noe nedstemt, men det er ikke lenger tilfelle. D er også en av de faglig sett sterkeste elevene i sin klasse. Hun er et sosialt midtpunkt og har mange venner. E er ikke like faglig sterk som søsknene, men det er ingen grunn til bekymring. Hun også fungerer fint sosialt og har mange å leke med.

Den viktigste endringen som er skjedd etter tingrettens dom, er at D det siste året har vegret seg mot/nektet å bli med på samvær ved flere anledninger. Ds kontaktlærer har også forklart seg om at det er tydelig at hun gruer seg, og at det blir verre og verre utover dagen før samværet skal ta til. Far har respektert Ds vegring, og har blant annet kjørt henne hjem til mor når hun har utvist slik vegring.

Som nevnt har den sakkyndige hatt nye samtaler med alle barna i forbindelse med ankesaken. C ga uttrykk for lettelse over at han ikke trenger å møte far. C vil hverken møte far eller noen i fars familie, heller ikke farmor. Han sier han ikke vil ha kontakt, for da slipper han å tenke på far og fars familie, noe som er mye enklere. Ds hovedbudskap er at hun ikke ønsker samvær med far. Hun vil ikke være hos far, og tror heller ikke at E vil være der. D ønsker å ha det som C, som ikke er hos far i det hele tatt. D tror ikke hun ville savne far dersom hun ikke var hos ham. Hos mor har hun det veldig bra og hun klarer ikke å være borte fra mor mer enn én natt om gangen. E fortalte at hun synes det er greit å være hos far, og at mengden samvær er passe.

Lagmannsretten er for det første enig med tingretten i at begge foreldrene er i stand til å gi barna god praktisk omsorg. Det er ikke noe i saken som tyder på at far eller mor strever med ivaretagelse av ytre rammer og hverdagsrutiner. Både mor og far vil også kunne gi barna god nok materiell omsorg. Slik retten oppfatter det, er det nok likevel noe større usikkerhet rundt fars økonomiske situasjon enn mors. Far har det siste året strevet noe økonomisk. Tidvis har han vært avhengig av sosialhjelp. Han opplyser at han i dag arbeider i en 25% stilling, men at han vil gå over i en 100% stilling etter sommeren. Far bor for tiden alene. Mor er gift og både hun og ektefellen er i arbeid. Mor arbeider riktignok noe redusert grunnet helseplager. At far har en noe usikker økonomisk situasjon er, som påpekt av den sakkyndige, ikke i seg selv uttrykk for svak omsorgsevne, men har betydning i den forstand at barnas materielle levestandard trolig ville gå ned ved en flytting til far. Dette har uansett ikke noen avgjørende betydning i saken.

Som påpekt av tingretten, knytter usikkerheten i saken seg til foreldrenes ivaretakelse av barnas emosjonelle behov. Mor har i lang tid, og til dels fortsatt, gitt uttrykk for at hun er redd for far. Som sakshistorikken viser, har hun ved flere anledninger rapportert far til ulike offentlige instanser, dels for straffbare forhold, dels for bekymring knyttet til ham som omsorgsperson i forbindelse med samvær. Etter en samlet gjennomgang av dokumentene i saken, den sakkyndige rapporten og bevisførselen under hovedforhandlingen, konkluderte tingretten med at det ikke foreligger objektive holdepunkter som støtter mors beskrivelser av far. Lagmannsretten kan slutte seg til dette.

Tvert imot deler lagmannsretten tingrettens syn om at far stort sett framstår med god kapasitet til å ta barnas perspektiv, og han viser evne til å sette egne behov til side til fordel for barnas behov. Lagmannsretten viser, som tingretten, til at far har unnlatt å presse C til å gjennomføre samvær. Og ikke minst vises det til måten far har håndtert den vegringen mot samvær som D har utvist det siste året.

Lagmannsretten er for øvrig enig med tingretten i at det ut fra saksdokumentene fra barneverntjenesten, særlig fra den første undersøkelsessaken i 2014, er en del som tyder på at barnevernet har lagt til grunn mors versjon av de faktiske omstendighetene, og at denne oppfatningen dessverre synes å ha forplantet seg hos barneverntjenesten og flere andre instanser.

I dag synes mor å ha et noe avdempet syn på far, iallfall har det framstått slik i retten. Mor har forklart at hun ønsker at de to yngste barna skal ha samvær med far, og hun har lagt ned prinsipal påstand om at anken forkastes, med andre ord at den samværsordningen som følger av rettsforliket fra desember 2015 fortsetter. Likevel er det på det rene at mor ikke stoler på far og har et negativt syn på ham. Om dette har den sakkyndige uttalt i sin tilleggserklæring:

Mor opplyste ved oppstart av denne utredningen at samarbeidet med far var betydelig bedret og at hun håpet den positive utviklingen ville fortsette. I løpet av samtalene med mor under utredningen, har det imidlertid blitt tydelig at dette ikke innebærer at mor tror at far kan ivareta barna eller at barna kan ha det bra hos far. Hennes syn på ham som omsorgsperson synes ikke vesentlig endret siden saken sist ble behandlet i Follo tingrett. Mor har en roligere form, og er glad for at far som følge av veiledning kommuniserer noe bedre med henne, men legger fortsatt til grunn at far truer henne og opptrer skremmende overfor barna.

At det er en slik mistillit mellom partene er ikke uvanlig i foreldrekonflikter. Det er også vanskelig å unngå at barna ikke oppfatter dette. Ikke desto mindre er det maktpåliggende at foreldrene så langt det lar seg gjøre klarer å skjerme barna fra voksenkonflikten og ikke lar sitt negative syn på den andre forelderen smitte over på barna.

I sin erklæring til tingretten uttalte den sakkyndige at mor i liten grad klarer å skille mellom egne behov og barnas behov, og at hun ikke klarer å skjerme barna fra egne negative følelser vedrørende far, noe som er alvorlig. Det ble blant annet pekt på skolens opplysninger om at mor snakker nedsettende om far over hodet på barna, og barnas beskrivelse av mors gråt i forbindelse med samvær.

I sin tilleggserklæring har den sakkyndige gitt sitt oppdaterte syn på mors handlemåte på dette viktige punktet:

Undertegnede kan vanskelig avgjøre hva som er faktum når det gjelder fars atferd, men det er uansett uheldig dersom mor involverer barna i sin frykt for far ved eksempelvis å fortelle D om tidligere voldelig atferd fra far mot mor. Slike uttalelser er i så fall egnet til å øke belastningen på barna.

Mor refererer en del av hva hun sier til barna, men ser tilsynelatende ikke selv at det hun formidler til barna kan bidra til å øke barnas motstand mot far. Hun benekter at hun har snakket negativt om far til barna, men blant annet Ds uttalelser til undertegnede tyder på at mor forteller barna om egne negative erfaringer med far. …

Undertegnede vurderer at mor i liten grad synes å skjerme barna for sin oppfatning av far, noe som i så fall er egnet til å skape forhøyet uro og engstelse hos barna overfor far. Det er mulig at mor har dempet sin uttrykksform, men mors utgangspunkt synes fortsatt å være at far er skadelig for barna. I løpet av året som har gått siden forrige utredning, synes særlig D å ha blitt ytterligere preget av dette, i en slik grad at hun nå oftest nekter å dra til far.

Lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges vurderinger. Riktignok har barnas lærere forklart for lagmannsretten at mor i dag er blitt bedre til å unngå å snakke negativt om far i barnas påhør på skolen. Men referatene fra den sakkyndiges samtaler med barna, særlig med D, viser ved flere anledninger at deres frykt for far eller negative oppfatning av ham ikke skyldes noe de har opplevd selv, men snarere noe mor har fortalt dem. Det er svært kritikkverdig og bekymringsfullt at mor fortsatt ikke klarer å skjerme barna fra foreldrekonflikten, og etter lagmannsrettens syn har mor svak omsorgskompetanse på dette området.

For tingretten konkluderte den sakkyndige med – og tingretten sluttet seg til – at i den grad jentene uttrykker frykt eller vegring mot samvær med far, skyldes det i alle fall delvis bevisst eller ubevisst påvirkning fra mors side. Også lagmannsretten slutter seg til den sakkyndiges konklusjon.

Som nevnt innledningsvis under rettens bemerkninger, må spørsmålet om fast bosted også ses i sammenheng med hensynet til at barnet skal ha best mulig kontakt med begge foreldrene. Videre følger det av barneloven § 42 første ledd at foreldrene har et gjensidig ansvar for at barnets rett til samvær med dem begge blir oppfylt. I Rt-1997-797 (side 804-805) uttaler Høyesterett følgende om plikten som påhviler bostedsforelderen etter denne bestemmelsen:

Etter et samlivsbrudd vil det ofte eksistere et sterkt motsetningsforhold mellom de tidligere samboere/ektefeller og ikke sjelden også i forhold til den annens nære familie. I de tilfeller der motsetningene er sterke, kan det – selv med god vilje -vanskelig unngås at barna oppfatter dette. Den lojalitetskonflikt som dermed lett vil oppstå, kan lede til uvilje mot samvær med den av foreldrene som barnet ikke lever sammen med til daglig. Der denne har samværsrett med barna, stiller dette særlige krav til den av foreldrene som har omsorgen. Det vil være vedkommendes plikt aktivt å oppmuntre til og legge til rette for barnas samvær med den annen av foreldrene. Oppstår det likevel vanskeligheter i forhold til den far eller mor som ønsker å utøve fastsatt samværsrett, vil den av foreldrene som har den daglige omsorgen, oftest måtte bære hovedtyngden av ansvaret.

Slik lagmannsretten ser det, er mors påvirkning av barnas syn på far et brudd med hennes forpliktelser etter barneloven § 42. Det følger av Rt-1997-797 (side 802) at en sterk uvilje fra bostedsforelderens side til at barna skal ha samvær med den andre av foreldrene «viser en alvorlig svikt i forhold til det ansvar som vedkommende er pålagt. En slik svikt vil kunne lede til at omsorgen blir overført til den andre av foreldrene», jf. også barneloven § 43 femte ledd.

Samtidig er det på det rene at D klart har tilkjennegitt at hun ikke ønsker å flytte til far. E har ikke like klart uttrykt en slik motvilje, men som tidligere nevnt har også hun fortalt at hun vil bo hos sin mor. Barnas eget ønske er forståelig. De har hele livet bodd med sin mor, og er svært knyttet til henne. Den sakkyndige har i sin erklæring for lagmannsretten uttrykt stor bekymring for hvilke belastninger de to jentene vil påføres dersom de flyttes til far:

En flytting til far ville oppleves svært dramatisk for dem, og medføre krisereaksjoner på kort sikt. Barna har siden bruddet mellom foreldrene levd med stor følelsesmessig belastning grunnet foreldrekonflikten. De har som følge av dette trolig etablert en sårbarhet i tilknytning og nære relasjoner hvor de i stor grad har måttet velge bort den ene av foreldrene (far) for å kunne opprettholde en nær følelsesmessig relasjon til den andre (mor). Bytte av omsorgsbase vil medføre ytterligere følelsesmessig belastning, og kan i verste fall bidra til at barna gis en opplevelse av at de ikke kan stole på noen. Barna ville bekymre seg voldsomt for mor, og det er høyst usikkert hvorvidt mor ville være i stand til å trygge barna på at hun klarer seg uten dem i en slik situasjon. Konsekvensene for barnas utvikling på lang sikt er vanskelige å forutse, men fremstår som potensielt alvorlige.

Samtidig er den sakkyndige engstelig for at kontakten mellom far og de to jentene vil bli redusert og etter hvert falle helt bort dersom dagens ordning opprettholdes:

D vegrer seg allerede voldsomt mot samvær med far. Sannsynligvis vil også E etterhvert oppleve situasjonen som så belastende at hun vil vegre seg på tilsvarende måte. Undertegnede har begrenset tro på at barnevernets veiledning til foreldrene kan forhindre en slik utvikling så lenge mor ikke endrer sin grunnleggende oppfatning om far og om barnas situasjon på samvær. … Mor vil sannsynligvis også i fremtiden opptre i tråd med sin overbevisning, enten den er korrekt eller ikke, om at barna må beskyttes mot far. Fortsatt bosted hos mor vil derfor trolig ha som konsekvens at ingen av barna opprettholder kontakt med far og fars familie nærmest uavhengig av hvilken samværsløsning barna har med far.

Under sterk tvil er lagmannsretten kommet til at det at jentene med stor sannsynlighet vil påføres betydelige følelsesmessige belastninger som følge av flytting til far, sammenholdt med at mor nå gir uttrykk for at barna bør ha samvær med sin far, fører til at dagens bostedsordning bør videreføres. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å bemerke at spørsmålet om daglig omsorg vil kunne tas opp til ny vurdering dersom mor – i strid med den positive innstillingen til fars samværsrett som hun nå har gitt uttrykk for – fortsatt ikke oppfyller sine forpliktelser etter barneloven § 42 til å oppmuntre til og legge til rette for samvær mellom de to yngste barna og far.

Lagmannsretten finner heller ikke at det bør gjøres endringer i samværsordningen. Dersom samværet gjøres frivillig for de to jentene, slik det har vært for C, er faren større for at samværet og kontakten med far faller bort. Lagmannsretten legger til at far synes å ha forvaltet samværsordningen på en fornuftig måte når D ikke har ønsket samvær.

Etter dette forkastes anken.

Mor har påstått seg tilkjent sakskostnader for både ting- og lagmannsretten. Når anken forkastes, er hovedregelen at ankende part blir ansvarlig for ankemotpartens sakskostnader for begge instanser, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre ledd jf. § 20-9 andre ledd. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita far for kostnadsansvar. Det vises til at saken har budt på sterk tvil og at den har stor velferdsmessig betydning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.

Anken forkastes.

2.

Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes ikke.