Rt-2008-813

Rt-2008-813

Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse.
Sivilprosess. Barnerett. Saksomkostninger. Tvistemålsloven § 175.
En far anket en barnefordelingssak, men trakk anken når rapporten fra en rettsoppnevnt sakkyndig forelå. Ankeutvalget kom til at det ikke var anledning til å pålegge mannen å betale motpartens saksomkostninger når det forelå en aksessorisk motanke. Mannen måtte imidlertid dekke honoraret til den sakkyndige fordi vedkommende kun uttalte seg om retten til samvær og det ikke var motanket over denne delen av dommen.

Avsagt: 05.06.2008 i sak HR-2008-1004-U – Rt-2008-813
Saksgang: Eidsivating lagmannsrett – Høyesterett HR–2008–1004–U, (sak nr. 2008/714), sivil sak, anke over kjennelse.
Parter: A (advokat René Ibsen) mot B (advokat Elisabeth Schøning).
Dommere: Oftedal Broch, Bruzelius og Indreberg.

(1)    Saken gjelder anke over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse etter tvistemålsloven § 175. Saken ble hevet etter at anken ble trukket. Ankemotparten hadde erklært aksessorisk motanke.
(2)    B tok 25. november 2005 ut stevning for Toten tingrett med påstand om at hun skulle ha foreldreansvar alene for to barn hun har sammen med A. Det ble videre nedlagt påstand om at far ikke skulle ha samvær med barna.
(3)    Toten tingrett avsa dom 4. juli 2007 med slik slutning:
«1.    A har ikke rett til samvær med barna C, født *.*.1995 og D, født *.*.1998.
2.    A og B skal fortsatt ha felles foreldreansvar for barna C og D.
3.    Hver av partene skal bære sine saksomkostninger.»
(4)    A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Retten oppnevnte psykolog Eirik Moltu som sakkyndig. Da den sakkyndiges rapport forelå, trakk A anken.
(5)    Lagmannsrett avsa 7. april 2007 kjennelsen med slik slutning:
«1.    Ankesaken heves.
2.    I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen 16 575 – sekstentusenfemhundreogsyttifem – kroner med tillegg av merverdiavgift.
3.    Omkostningene til den sakkyndige, psykolog Moltu, dekkes av A.»
(6)     A har anket over saksomkostningsavgjørelsen og har anført at det foreligger lovanvendelsesfeil og saksbehandlingsfeil ettersom lagmannsretten ikke har tatt hensyn til at det forelå en aksessorisk motanke. Rettens bevisvurdering er også angrepet. Det ble videre gjort gjeldende at utgiftene til den sakkyndige burde ha vært delt mellom partene.
(7)    Det er nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt:
1.    Partene dekker sine egne kostnader for lagmannsretten.
2.    Omkostninger til den sakkyndige for lagmannsretten, dekkes av partene med en halvpart hver.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
I begge tilfeller:
A tilkjennes sakens omkostninger for behandlingen ved Høyesteretts ankeutvalg med kroner 5 000,– – femtusen –.»
(8)     B har anført at bare en svært begrenset del av omkostningene knytter seg til arbeidet med motanken og at utgiftene til sakkyndig ikke knytter seg til motanken.
(9)    Det er nedlagt slik påstand:
«1.    Anken forkastes.
2.    A dømmes til å betale B og det offentliges saksomkostninger med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.»
(10)    Høyesteretts ankeutvalg, som kan prøve lagmannsrettens lovanvendelse og saksbehandling, samt bevisbedømmelsen så langt den utelukkende gjelder kost-nadsavgjørelsen, skal bemerke:
(11)    Lagmannsretten har pålagt ankende part å betale ankemotpartens saksomkostninger, jf. tvistemålsloven § 180, jf. § 175 til tross for at det var inngitt aksessorisk motanke. Det fremgår ikke av lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet at retten har vurdert betydningen av motanken.
(12)    Slik ankeutvalget ser det, har lagmannsretten lagt feil lovanvendelse til grunn. Når en hovedanke trekkes, faller en aksessorisk motanke bort. Det fremgår ikke av tvistemålsloven § 175 hvorledes omkostningsspørsmålet skal løses i et slikt tilfelle, men i Rt–1999–1805 har utvalget – under dissens – lagt til grunn at loven må forstås slik at den ikke gir adgang til å pålegge ankende part å erstatte saksomkostninger som gjelder ankemotpartens aksessoriske motanke, jf. Schei Tvistemålsloven Bind I side 575.
(13)    Utvalget er på denne bakgrunn kommet til at punkt 2 i lagmannsrettens slutning må bli å oppheve.
(14)    Anken til Høyesterett gjelder også lagmannsrettens avgjørelse av ansvaret for omkostningene til den sakkyndige. Det er anført at partene her må dele kostnadsansvaret.
(15)    Etter utvalgets syn har lagmannsretten ved avgjørelsen av dette omkostningsspørsmål bygget på riktig lovanvendelse. Det fremgår av lagmannsrettens avgjørelse at den sakkyndige ble oppnevnt etter begjæring av den ankende part for å vurdere spørsmålet om samvær for ham med de to barna. Anken til lagmannsretten gjaldt utelukkende tingrettens avgjørelse av dette spørsmålet. Motanken gjaldt, som nevnt, spørsmålet om foreldreansvar, noe den sakkyndige ikke ble anmodet å uttale seg om. Oppnevningen ble således foretatt i ankende parts interesse, og denne anførsel kan ikke føre frem, jf. tvistemålsloven § 169 første ledd første punktum.
(16)    Ankende part har påstått seg tilkjent sakskostnader med 5 000 kroner. Anken har imidlertid bare delvis ført frem og ankeutvalget kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å tilkjenne ham erstatning for sine kostnader av ankemotparten, jf. tvisteloven § 20–3.
(17)    Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1.    Lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt 2, oppheves.
2.    Sakskostnader tilkjennes ikke for Høyesterett.