Rt-2011-446
Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse.
Saken gjaldt anke over lagmannsrettens avgjørelse om midlertidig bosted og samvær frem til hovedsak om fast bosted og samvær i barnefordelingssak var endelig avgjort, jf. barnelova § 60 og § 64 andre ledd tredje punktum. Høyesteretts ankeutvalg avviste fars krav om midlertidig avgjørelse fordi det ikke burde gjøres noen endring i barnets omsorgssituasjon før saken var rettskraftig avgjort og dette ville skje forholdsvis raskt.
Avsagt: 29.03.2011 i sak HR-2011-651-U – Rt-2011-446
Saksgang: Sør-Trøndelag tingrett TSTRO–2009–74051 – Frostating lagmannsrett LF–2010–32031 – Høyesterett HR–2011–651–U, (sak nr. 2011/532), sivil sak, anke over kjennelse.
Parter: B [mor] (advokat Erik Widerøe) mot A [far] (advokat Merethe Gulliksen).
Dommere: Gjølstad, Skoghøy og Noer.
(1) Saken gjelder anke over lagmannsrettens avgjørelse om midlertidig bosted og samvær frem til hovedsak om fast bosted og samvær i barnefordelingssak er endelig avgjort, jf. barnelova § 60 og § 64 andre ledd tredje punktum.
(2) B og A ble kjent med hverandre i 2007, og ble i august 2008 foreldre til C. Etter september 2008 har ikke B og A bodd sammen. C har hele tiden bodd sammen med mor. Partene har felles foreldreansvar.
(3) Den 6. mai 2009 tok A ut stevning for Sør-Trøndelag tingrett med påstand om at C skal bo fast hos ham, og at mor skal ha samvær. Han begjærte også midlertidig avgjørelse i tråd med påstanden i hovedsaken. Senere fremsatte han dessuten krav om at han skal ha foreldreansvaret alene.
(4) Sør-Trøndelag tingrett avsa 21. desember 2009 dom om at C skal bo fast sammen med sin mor, og at far skal ha et nærmere fastsatt samvær. Samtidig avsa tingretten kjennelse om at C frem til rettskraftig dom skal bo fast sammen med mor, og at far skal ha et nærmere fastsatt samvær. Kjennelsen har slik slutning:
«1. Frem til rettskraftig dom skal C, født *.*.2008, bo fast hos sin mor, B.
2. Frem til rettskraftig dom skal A ha rett til slikt samvær med C:
– Hver onsdag ettermiddag fra kl. 1600 til kl. 1800 og hver søndag fra kl. 1000 til kl. 1800 frem til 1. april 2010.
– Hver onsdag ettermiddag fra kl. 1600 til kl. 1800 og hver lørdag fra kl. 1500 til søndag kl. 1800 i perioden 1. april 2010 til 15. juni 2010.
– Hver onsdag ettermiddag fra kl. 1600 til kl. 1800 og annenhver helg fra fredag kl. 1600 til søndag kl. 1600 fra 15. juni 2010 og i tiden deretter.
– Sommeren 2010 skal A ha rett til samvær med C i en uke sammenhengende to ganger.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
(5) A påanket dommen. Under saksforberedelsen fremsatte han han ny begjæring om midlertidig avgjørelse. Frostating lagmannsrett avsa 28. februar 2011 dom (LF–2010–32031) om at C skal bo fast hos far, at far skal ha foreldreansvaret alene, og at mor skal ha et nærmere fastsatt samvær. Samtidig avsa lagmannsretten kjennelse med slik slutning:
«1. Frem til rettskraftig dom skal C, født *.*.2008, bo fast hos A.
2. Frem til rettskraftig dom skal B ha samvær under tilsyn annenhver uke med inntil 4 – fire – timer.
3. Pkt. 1 i kjennelsen gjennomføres senest innen 10 – ti – dager etter den er forkynt for B.»
(6) Dommen og kjennelsen er avsagt under dissens.
(7) B har i rett tid påanket kjennelsen og begjært utsatt iverksettelse. Det er samtidig varslet at lagmannsrettens dom vil bli påanket innen ankefristens utløp.
(8) Ved Frostating lagmannsretts beslutning 11. mars 2011 ble det bestemt at fullbyrdelsen av kjennelsen 28. februar 2011 utsettes til anken over kjennelsen er behandlet av Høyesterett.
(9) B har i hovedsak gjort gjeldende:
(10) Det er en rimelig sjanse for at en anke over lagmannsrettens dom vil vinne frem i Høyesterett. Å utsette C for det relasjonsbrudd som den midlertidige avgjørelsen innebærer, vil da være et alvorlig overgrep med fare for meget betydelige og muligens helt unødvendige belastninger.
(11) Det er lagt ned slik påstand:
«1. Kjennelse av 28. februar oppheves.»
(12) A har tatt til motmæle, og har i hovedsak gjort gjeldende:
(13) Lagmannsrettens dom er korrekt, og det er ikke sannsynlig at en anke til Høyesterett vil bli tillatt fremmet. Det er til Cs beste at han nå flytter til far. De har en god relasjon, og far har en meget god omsorgsevne. Lagmannsrettens avgjørelse har støtte i sakkyndiges vurdering. Det vises også til mors sterke vegring mot samvær med far, og at det er en reell og nærliggende fare for at mor, som er fra Ukraina, tar C med seg ut av Norge før anken i hovedsaken er behandlet.
(14) Det er lagt ned slik påstand:
«1. Anke over midlertidig avgjørelse i kjennelse av 28.02.11, tas ikke til følge.
2. B ilegges sakens omkostninger med kr 3.500,– med tillegg av mva.»
(15) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at A fremsatte nytt krav om midlertidig avgjørelse etter barnelova § 60 for lagmannsretten, og at utvalget har full kompetanse.
(16) Tingretten hadde i midlertidig avgjørelse 21. desember 2009 bestemt at C frem til rettskraftig dom skulle bo fast hos mor og ha nærmere fastsatt samvær med far. As krav for lagmannsretten var således i realiteten et krav om endring av tingrettens midlertidige avgjørelse om fast bosted og løpende samvær. En slik endring forutsetter at særlige grunner taler for det, jf. barnelova § 64 andre ledd tredje punktum. Avgjørelsen skal treffes i lys av prinsippet om barnets beste i barnelova § 48. Det går frem av lagmannsrettens kjennelse at flertallet ut fra sin vurdering av saksforholdet fant det nødvendig å flytte barnet til far med en gang.
(17) C er bare to år og syv måneder, og har hele livet bodd sammen med sin mor. Lagmannsrettens midlertidige avgjørelse innebærer at han – uten å avvente rettskraftig dom i saken – skal flyttes til faren som han har hatt forholdsvis begrenset kontakt med. Lagmannsrettens dom i hovedsaken og kjennelsen om midlertidig avgjørelse er avsagt under dissens, og B har bebudet anke. Ankefristen utløper om kort tid, og det legges til grunn at saken vil bli oversendt Høyesterett til avgjørelse forholdsvis raskt. I denne situasjonen bør det etter utvalgets syn ikke gjøres noen endring i barnets omsorgssituasjon før saken er rettskraftig avgjort.
(18) Utvalget nevner at lagmannsretten i sin kjennelse blant annet har trukket frem at B – dersom sønnen ikke flyttes til faren – vil kunne ha et sterkt incitament for å flytte. Utvalget har ikke funnet dette avgjørende nå. Det foreligger utreiseforbud for C, og det er B som anker for å få dommen endret.
(19) Det kravet A fremsatte for lagmannsretten om ny midlertidig avgjørelse, tas etter dette ikke til følge.
(20) Det er ikke krevd sakskostnader.
(21) Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kravet om ny midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.