Barnevernloven § 6-3 med lovkommentar
Bestemmelsen hjemler barnas rettigheter under saksbehandlingen. En barnevernsak vil alltid gjelde barnet direkte, slik at barnet vil omfattes av partsbegrepet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Imidlertid er det slik at barn under 15 år som hovedregel ikke vil kunne opptre som part i saken. Dermed kan de heller ikke gjøre partsrettighetene gjeldende.
Første ledd
Det følger av forarbeidene og juridisk litteratur at bestemmelsen bygger på barnelovens § 31. Etter bestemmelsen skal barn som har fylt syv år, informeres og gis anledning til å uttale se før avgjørelse treffes. Fremt til 1. august 2003 var alderen 12 år. Kravet til at barnet skal bli hørt, er i samsvar med kravene som følger av Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen art. 12. Det følger også av FNs barnekomités generelle kommentar nr. 12 (2009) avsnitt 16, 25, 34 og 48. Samtaler med barnet gir viktig informasjon for beslutningen barneverntjenesten eller fylkesnemnda skal ta. I tillegg vil slike samtaler bidra til å ivareta respekt for barnets integritet og verdighet.
Hvor stor vekt barnets menings skal tillegges, må vurderes ut fra en rekke momenter som avhenger av den konkrete saken. Barnets mening vil bare utgjøre et moment i helhetsvurderingen som må foretas i saken. Det følger av rettspraksis at Høyesterett i hovedsak legger vekt på barnets egen oppfatning, når denne støtter det resultatet retten uansett ville kommet til, jf. eksempelvis Rt. 2005 s. 624 avsnitt 40.
Det er organet som skal treffe avgjørelsen som også har ansvaret for å påse at barnets rett til informasjon, og rett til å uttale seg, opprettholdes. Når barneverntjenesten skal treffe vedtak, ligger dette ansvaret dermed hos den. Det følger av barnevernloven § 7-9 at fylkesnemnda kan oppnevne en talsperson for barnet dersom nemnda ikke finner at barnet har fått uttalt seg i tilstrekkelig grad.
I HR-2019-0231-A uttalte Høyesterett at barnets beste kan gi grunnlag for å gjøre unntak fra retten barnet har til å informeres og uttale seg i sak om samvær. Som følge av dette oppstiller rettspraksis en åpning for at det kan gjøres unntak fra barnevernloven § 6-3. Det er imidlertid snakk om et snevert unntak, som kun vil gjøre seg gjeldende i et fåtall av sakene.
Andre ledd
Det følger av bestemmelsens første punktum at barnet selv skal ha de samme rettighetene som følger av forvaltningsloven som andre parter. Der følger blant annet retten til forhåndsvarsel, partsoffentlighet, begrunnelse og klageadgang. Etter fvl. § 16 inntrer retten allerede fra barnet er 14 år. Imidlertid følger det av bestemmelsen her at barnet i realiteten vil få forhåndsvarsel tidligere enn dette. Etter fylte 15 år vil barnet også kunne være part for sak i domstolene, jf. Rt. 1998 s. 1592.
Andre punktum vil gjøre seg gjeldende når barnet selv utviser aktivitet med sikte på å delta i saksbehandlingen. Videre vil det være aktuelt å innvilge partsrettigheter til et yngre søsken, på lik linje med rettighetene til eksempelvis en 16-åring. Det følger av rettspraksis at det skal mye til før domstolene tillater partsrettigheter, jf. eksempelvis Rt. 1999 s. 490.
Siste punktum innebærer at barnet i sak etter §§ 4-24 og 4-26 alltid vil kunne utøve partsrettigheter. På lik linje vil barnet alltid kunne utøve partsrettigheter der det kan være utsatt for menneskehandel, jf. § 29. I slike tilfeller vil barnet ha krav på gratis advokatbistand, og tilstrekkelig informasjon fra den myndigheten som fatter vedtak om plassering.
§ 6-3. Barns rettigheter under saksbehandlingen.
Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.
Et barn kan opptre som part i en sak og gjøre partsrettigheter gjeldende dersom det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Fylkesnemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter i særskilte tilfeller. I sak som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.
