Rt-2011-323

Rt-2011-323

Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse.

Saken gjaldt sakskostnadsavgjørelsen i en sak om barnefordeling. Høyesteretts ankeutvalg tilkjente ikke ankende part sakskostnader for lagmannsretten fordi tingrettens saksbehandlingsfeil lot seg reparere i forbindelse med saksforberedelsene til hovedsaken og det derfor ikke fantes noe reelt behov for å angripe tingrettens midlertidige avgjørelse. Sakskostnadsavgjørelsen for tingretten måtte oppheves fordi det ikke var anledning til å utsette kostnadsavgjørelsen for den midlertidige avgjørelsen til hovedsaken var avgjort, jf. tvl. § 20–8.

Avsagt: 07.03.2011 i sak HR-2011-485-U – Rt-2011-323
Saksgang: Gulating lagmannsrett – Høyesterett HR–2011–485–U, (sak nr. 2011/332), sivil sak, anke over kjennelse.
Parter: A (advokat Roar Vegsund) mot B (advokat Fritjof Øvrebø).
Dommere: Bårdsen, Matheson og Normann.

(1)    Saken gjelder særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse.
(2)    B reiste 28. september 2010 sak mot A med krav om at han skal ha den daglige omsorgen for C. Han krevde samtidig midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og samvær frem til rettskraftig avgjørelse.
(3)    Nordhordland tingrett avsa 19. oktober 2010 kjennelse med slik slutning:
«Fram til avgjørelse i hovedsaken gjelder følgende:
1.    C f. *.*.03 skal bo fast hos sin mor A.
2.    Det skal være samvær mellom C og far B
slik:
–    annenhver helg fra fredag etter skoletid til søndag kveld,
–    nyttår 2010/2011 fra 27 12 til 01 01 2011 om kvelden,
–    skolens vinterferie 2011,
–    påsken 2011 fra lørdag før palmesøndag til onsdag før skjærtorsdag.»
(4)    Tingretten besluttet samtidig – uten at dette kom til uttrykk i slutningen – å la avgjørelsen om sakskostnader utstå til hovedsaken, under henvisning til at «argumentasjon og anførsler har vært felles for hoved- og midlertidighetssak».
(5)    B anket kjennelsen til Gulating lagmannsrett. A fastholdt at hun skulle ha daglig omsorg for barnet.
(6)    Lagmannsretten avsa 12. januar 2011 kjennelse med slik slutning:
«1.    Tingrettens kjennelse oppheves.
2.    I sakskostnader for tingrettens behandling betaler A kroner 5 000 – femtusen – til B innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
3.    I sakskostnader for lagmannsrettens behandling betaler A kroner 5 000 – femtusen – til B innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne kjennelse.»
(7)    A har anket over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse. Anken gjelder rettsanvendelsen. Det er i hovedsak anført at B ikke har vunnet frem når avgjørelsen ble opphevet som følge av en saksbehandlingsfeil som ingen av partene er ansvarlige for. Subsidiært bør As ansvar lempes. Hun har ikke lagt ned påstand.
(8)    B har tatt til motmæle og anfører i korte trekk at lagmannsrettens bedømmelse og resultat er riktig. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som tilsier lemping. Det er nedlagt slik påstand:
«1.    Anken forkastes
2.    A betaler sakens omkostninger»
(9)    Høyesteretts ankeutvalg bemerker at anken retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader for tingretten og for lagmannsretten.
(10)    Ved særskilt anke over avgjørelse om sakskostnader for lagmannsretten er utvalgets kompetanse begrenset etter tvisteloven § 20–9 tredje ledd. Utvalget kan prøve lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling, og også bevisvurderingen i lagmannsretten så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen.
(11)    Fars anke til lagmannsretten gjaldt prinsipalt realiteten i tingrettens midlertidige avgjørelse – bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Subsidiært gjorde han gjeldende at lagmannsretten hadde begått en saksbehandlingsfeil når C ikke ble hørt før retten traff sin avgjørelse. Mor gjorde gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse var riktig, men tok ikke standpunkt til spørsmålet om saksbehandlingsfeil.
(12)    Lagmannsretten – som hadde full kompetanse i saken – valgte å oppheve tingrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil, uten å gå inn på realiteten. I en slik situasjon skal kostnadsspørsmålet ikke avgjøres på grunnlag av tvisteloven § 20–2, men etter § 20–3. Slik saken står finner utvalget at det har tilstrekkelig grunnlag til å treffe ny avgjørelse, fremfor å oppheve lagmannsrettens kjennelse, jf. § 20–9 tredje ledd tredje setning: Utgangspunket etter § 20–3 er at hver part bærer egne kostnader. Erstatning kan likevel tilkjennes – helt eller delvis – «hvis tungtveiende grunner tilsier det». Ankeutvalget kan ikke se at det foreligger slike grunner. Mor kunne vanskelig bebreides den saksbehandlingsfeil som var begått av tingretten. Til dette kommer at feilen lot seg reparere i forbindelse med det saksforberedende møtet som allerede var berammet i anledning hovedsaken, noen få uker etter at anken ble inngitt. Et reelt behov for å angripe tingrettens midlertidige avgjørelse hadde far derfor ikke.
(13)    Lagmannsretten tilkjente sakskostnader også for tingretten. Høyesteretts kompetanse i anledning denne del av anken er begrenset etter tvisteloven § 30–6. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og den generelle rettslige forståelsen av skrevne rettsregler.
(14)    Som utvalget allerede har vært inne på, har lagmannsretten ikke forstått tvisteloven § 20–2 riktig med hensyn til hva som ligger i at en part har «vunnet saken» for lagmannsretten, jf. bestemmelsens andre ledd. Lagmannsretten har heller ikke forholdt seg til tvisteloven § 20–8 tredje ledd: Ved opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil må spørsmålet om sakskostnader i forbindelse med tingrettens behandling avgjøres av tingretten, på grunnlag av utfallet av den nye behandlingen der. Utvalget viser til Schei med flere, Tvisteloven side 952 og side 954.
(15)    Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves så langt den gjelder sakskostnader for tingretten, jf. slutningens punkt 2.
(16)    Lagmannsretten later for øvrig til å ha oversett at tingretten utsatte sakskostnadsavgjørelsen til hovedsaken. Utvalget peker i denne forbindelse på at tvisteloven § 20–8 tredje ledd ikke gir hjemmel for slik utsettelse: Ansvar for sakskostnader ved behandling av midlertidige avgjørelser skal avgjøres særskilt, ut fra om parten vant frem med begjæringen om midlertidig avgjørelse, jf. Schei med flere side 951. Dette må da iakttas ved den senere fastsettelse av kostnadsansvaret for tingretten, jf. til sammenligning Rt–1993–1131.
(17)    Anken har ført frem, men det er ikke krevd erstatning for sakskostnader i forbindelse med behandlingen i Høyesterett. Rettsgebyr påløper ikke, jf. rettsgebyrloven § 10 nr. 4.
(18)    Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1.    Sakskostnader tilkjennes ikke for lagmannsretten.
2.    Lagmannsrettens kostnadsavgjørelse for tingretten, slutningens punkt 2, oppheves.