Rt-2010-1371
Norges Høyesteretts ankeutvalg – Kjennelse.
Saken gjaldt anke over avslag på søknad om fri sakførsel. Høyesteretts ankeutvalg så det som usikkert i hvilken grad lagmannsretten har sett bort fra egen bolig og driftsmidler i vurderingen av hvorvidt formuesgrensen var overskredet, jf. rettshjelploven § 16 annet ledd. Det skulle også vært lagt vekt på at søkerens bruttoinntekt lå langt under fastsatt inntektsgrense.
Les også: Hvilken lov er relevant ved kjøp av bolig?
Avsagt: 10.11.2010 i sak HR-2010-1914-U – Rt-2010-1371
Saksgang: Frostating lagmannsrett – Høyesterett HR–2010–1914–U, (sak nr. 2010/1554), sivil sak, anke over beslutning.
Parter: A (advokat Per Wold).
Dommere: Bruzelius, Øie og Endresen.
(1) Saken gjelder anke over avslag på søknad om fri sakførsel, og reiser spørsmål i tilknytning til formuesgrensen etter rettshjelploven § 16 annet ledd sammenholdt med forskrift 12. desember 2005 nr. 1443 § 1–1 og § 1–3.
(2) Den underliggende saken gjelder barnefordeling, og ble avgjort ved Frostating lagmannsretts dom 20. september 2010 (LF–2010–62951), hvor det ble bestemt at barnet skal ha fast bosted hos faren, A, mens moren, B, skal ha nærmere fastsatt samvær. Bs anke over dommen ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett, jf. Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 29. oktober 2010.
(3) I forbindelse med ankebehandlingen i Frostating lagmannsrett søkte A om fri sakførsel. Søknaden ble avslått ved lagmannsrettens brev 19. august 2010, under henvisning til at As formue oversteg formuesgrensen, og at overskridelsen var så betydelig at det ikke kunne gis dispensasjon. Det ble også vist til at utgiftene til juridisk bistand ikke kunne antas å bli betydelige i forhold til As økonomiske situasjon.
(4) A har anket lagmannsrettens beslutning til Høyesterett, og har i korte trekk anført:
(5) I forbindelse med avslag på en tidligere søknad til Fylkesmannen om fri rettshjelp, uttalte Fylkesmannen at man normalt ser bort fra formue i form av egen bolig og driftsmidler av normal verdi. Dette var grunnen til at A fremmet en ny søknad, denne gang til lagmannsretten, etter at han ervervet en naboeiendom og således bandt opp det meste av sine frie midler til dette.
(6) Den båt som er nevnt i selvangivelsen, er i felleseie med hans fraseparerte kone, og skifteoppgjøret er ikke avsluttet. Båten er uansett vesentlig for høyt verdsatt. Den del av tidligere oppgitt formue som bestod av utestående fordringer i næring, foreligger ikke lenger. Den øvrige formuen er bundet i gården.
(7) Utgiftene på 57 000 kroner for lagmannsretten og 60 000 kroner for tingretten utgjør en stor utgiftspost for en gårdbruker som holder på å bygge seg opp innen kornproduksjon, og som har ervervet en naboeiendom i inneværende år. Et vanskelig kornår har også medført meget stram likviditet.
(8) Fri sakførsel bør innvilges, ved at det dispenseres fra formuesgrensen, fordi det alt vesentlige av formuen er bundet opp i As næringsvirksomhet.
(9) Høyesteretts ankeutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve om lagmannsretten har bygget på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelse, eller om avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvisteloven § 30–3 jf. § 29–3 tredje ledd, jf. rettshjelploven § 27 annet ledd.
(10) Lagmannsretten avslo søknaden om fri sakførsel under henvisning til at As formue oversteg formuesgrensen som gjaldt for 2010, 100 000 kroner, og at overskridelsen er så betydelig at det ikke kunne gis dispensasjon.
(11) I oversendelsesbrevet til lagmannsretten opplyste A at han i begynnelsen av 2010 ervervet en naboeiendom som han nå drev, og at «all kapital er bundet i gården».
(12) Rettshjelploven § 16 fjerde ledd åpner for dispensasjon fra forskriftens inntekts- og formuesgrenser. Dispensasjonsadgangen er behandlet i punkt 3.4 i Justisdepartementets rundskriv om fri rettshjelp G–2005–12. Det heter her at ved overskridelse av formuesgrensen skal det «når det vurderes å dispensere foretas en økonomisk forholdsmessighetsvurdering. Formue som består av egen bolig eller driftsmidler av normal verdi sees det imidlertid etter fast praksis bort fra ved vurderingen av om formuesgrensen er overskredet. Myndighetene må imidlertid i slike tilfeller ta stilling til om det dreier seg om egen bolig/driftsmidler og om boligen/driftsmidlene kan anses å være av normal verdi».
(13) Lagmannsretten uttaler at «[s]elv om formuen i det alt vesentlige er bundet i As gårdsbruk, finner lagmannsretten at med en så betydelig overskridelse av formuesgrensen som forelå ved ligningen i 2009, kan det ikke gis dispensasjon fra formuesgrensen».
(14) Ved vurderingen av om det bør dispenseres fra formuesgrensen, skal det skje en forholdsmessighetsvurdering. I den vurderingen skal det normalt ses bort fra formue som består av egen bolig eller driftsmidler av normal verdi. Ut fra det lagmannsretten uttaler i beslutningen fremstår det for utvalget som usikkert i hvilken grad lagmannsretten har sett bort fra denne delen av As formue. Slik ankeutvalget ser det, må det i den forbindelse også vektlegges at As bruttoinntekt i 2009 utgjorde 84 964 kroner, et beløp som ligger langt under den fastsatte inntektsgrensen for 2009 på 246 000 kroner.
(15) Hensett til den usikkerhet som utvalget mene her foreligger, er utvalget kommet til at beslutningen må bli å oppheve.
(16) Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens beslutning oppheves.