Barnevernloven § 4-22 med lovkommentar
Fosterhjem legges opp til å være hovedplasseringsalternativet for barn opp til 14-15 år. Andre plasseringsalternativer kan være barneverninstitusjoner og behandlings- eller opplæringsinstitusjoner for barn som har særlige behov. Bestemmelsens første ledd inneholder definisjonen av hva som menes med fosterhjem etter loven. Videre gir bestemmelsen en negativ avgrensning av hva som er å anse som en institusjon.
Første ledd
Det følger av første ledd bokstav a at fosterhjem omfatter plasseringer i private hjem som foretas som tiltak fra barnerverntjenestens side. Etter bokstav b kan også enkelte plasseringer i private hjem foretatt uten barneverntjenestens medvirkning, gå under samme definisjon.
Første ledd bokstav a)
Private hjem som tar imot barn etter at det er foretatt en vurdering av barneverntjenesten om hjelpetiltak etter § 4-4, etter vedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller § 4-8 andre og tredje ledd omfavnes av definisjonen «fosterhjem». Ordlyden «private hjem» sikter til de situasjoner der barnet bor sammen med fosterfamilien i fosterfamiliens eget hjem. Hva gjelder begrepet «til oppfostring» følger det av forarbeidene at det «menes tilfeller hvor oppholdet i familien skal ha en viss varighet og hvor fosterforeldrene dermed må ha vanlige foreldrefunksjoner. Weekend-plasseringer og andre kortvarige tiltak faller utenfor begrepet».
Formålet med plasseringen har ingenting å si for hvorvidt plasseringsstedet er å anse som fosterhjem eller ikke, sett bort fra at barnet må være plassert til «oppfostring», og at plasseringen skjer på grunnlag av vedtak om omsorgsovertakelse etter §§ 4-12 og 4-8 eller frivillig plassering etter § 4-4.
Første ledd bokstav b)
Begrepet «fosterhjem» omfatter også «private hjem som skal godkjennes i henhold til § 4-7». § 4-7 tar for seg såkalte private plasseringer. Private plasseringer foretas uten barneverntjenestens medvirkning, og utgangspunktet er at slike plasseringer faller utenfor lovens fosterhjembegrep. I tilfeller der barnet er plassert til oppfostring hos noen andre i mer enn to måneder, og vilkårene for å foreta undersøkelser i henhold til § 4-3 er til stede, kan barneverntjenesten likevel «kreve å godkjenne plasseringsstedet».
Andre ledd
Etter bestemmelsen skal det velges et fosterhjem der forholdene ligger til rette for å gi barn et godt og trygt hjem. Nærmere kvalifikasjoner til fosterhjemmet er angitt i forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 § 3 om fosterhjem. Der fremgår at fosterforeldre må ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem, ha en stabil livssituasjon, alminnelig god helse samt gode samarbeidsevner. Videre følger av § 4-22 andre ledd et krav om at fosterforeldrene «kan løse oppfostringsoppgavene i samsvar med de forutsetningene som er lagt til grunn om oppholdets varighet m.m., jf. § 4-15». Dette medfører en plikt hos barneverntjenesten til å vurdere de konkrete forutsetninger for plassering av det enkelte barn ved valg av fosterhjem. I praksis vil det si at et fosterhjem i enkelte tilfeller kan være uegnet, til tross for at fosterhjemmet tilfredsstiller de generelle kravene som følger av lov og forskrift.
Det følger av forskriftens § 4 at barneverntjenesten alltid skal vurdere muligheten for å benytte barnets familie eller nære nettverk som fosterhjem. Videre fremgår at fosterhjemmet helst bør bestå av foreldre, men at enslige kan benyttes som fosterforeldre dersom barneverntjenestens vurdering er at det vil være det beste for barnet. Barn over syv år har, i tillegg til foreldrene, rett til å uttale seg om valg av fosterhjem, jf. forskriften § 4 fjerde og femte ledd.
Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at § 4-22 kan tolkes slik at den også omfatter fosterhjemsplassering hos barnets biologiske foreldre. I praksis vil dette være en mulighet i de tilfeller hvor den ene av foreldrene som barnet har bodd sammen med, fratas omsorgen for barnet. Formålet med adgangen gjennom bestemmelsen er å avhjelpe de situasjonene der det ikke er mulig for foreldrene å få avklart en sak om barnefordeling, før barnet må plasseres etter reglene i barnevernloven. Totalt sett må uansett løsningen være til barnets beste.
Tredje ledd
Tredje ledd er nytt, og ble inntatt ved lov 20. april 2018 nr. 5 om endringer i barnevernloven. Bestemmelsen innebærer at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære krets kan velges som fosterhjem. Hensynet bak bestemmelsen er at alternativet om å plassere barnet hos kjente, ofte oppleves mindre inngripende for barnet. Videre er plikten tillagt den lokale barneverntjenesten, fordi disse er best skikket til å søke fosterhjem blant personer barnet kjenner. Et annet hensyn bak bestemmelsen er at den skal bidra til å ivareta barnets kulturelle, etniske, språklige og religiøse bakgrunn. Det er en forutsetning at nettverksinvolveringen skjer frivillig, både fra barnet og foreldrenes side, samt øvrig familie og nettverk.
Fjerde ledd
Det følger av fjerde ledd at departementene skal gi ut forskrifter om hvilke krav som skal stilles ved valg av fosterhjem. Videre skal forskriften inneholde fosterhjemmenes rettigheter og plikter, samt barneverntjenestens plikt til å veilede og følge opp fosterhjemmene. Med bakgrunn i denne bestemmelsen har departementet gitt ut forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem. Der følger blant annet av § 7 at barneverntjenesten i omsorgskommunen skal følge opp og føre kontroll med det enkelte barns situasjon i fosterhjemmet. Bestemmelsen pålegger også barneverntjenesten et ansvar for å gi fosterforeldrene råd og veiledning så lenge plasseringen varer.
Femte ledd
Barneverntjenesten i den kommunen fosterhjemmet er plassert har ansvaret for godkjenning av og tilsyn med fosterhjemmet. Det er imidlertid mulig å avtale at kommunen som vedtok plasseringen skal ha dette ansvaret, dersom barnet plasseres i en annen kommune enn denne. Det følger av forskriften at en slik avtale i så fall må være skriftlig. Fosterhjemsplasseringer som faller inn under § 4-22 bokstav a skal som utgangspunkt ikke foretas før fosterhjemmet er godkjent, jf. forskriften § 5. Hva gjelder fosterhjemsplasseringer etter § 4-22 bokstav b, skal godkjenningen skje etter at den private plasseringen har skjedd, fordi plasseringen i de tilfellene skjer utenfor barneverntjenestens bistand.
Ved vurderingen av om et fosterhjem kan godkjennes, skal det legges vekt på barnets behov.
Sjette ledd
Ansvaret for å føre tilsyn med fosterbarn er nå kommunalt forankret. Frem til 2014 lå dette ansvaret til en oppnevnt tilsynsfører. Bakgrunnen for endringen var at den tidligere ordningen ikke fungerte som forutsatt, og at det var et behov for en opptrapping av tilsynet og kontrollen med barns situasjon i fosterhjem. At ansvaret ligger til kommunen medfører at den står fritt til å delegere ansvaret internt i kommunen. Det følger av forarbeidene at det er viktig at personen som gjennomfører tilsynet har en uavhengig funksjon overfor barneverntjenesten og fosterforeldrene. I praksis medfører det at en barnevernansatt som har hatt direkte befatning med saken, ikke kan utføre tilsynet.
Det skal føres tilsyn så ofte som forholdene gjør det nødvendig i det enkelte tilfellet, likevel minst fire ganger i året, jf. forskriften § 9.
Syvende ledd
Syvende lett hjemler kommunens plikt til å sørge for at de som skal utøve tilsynet på kommunenes vegne, får nødvendig opplæring og veiledning. Uttrykket «nødvendig opplæring» omfatter blant annet at personen som utfører tilsyn skal ha nødvendig kompetanse om barns rettigheter i fosterhjemmet, i tillegg til kompetanse til å snakke med barn i en utsatt og krevende situasjon, jf. forarbeidene.
§ 4-22. Fosterhjem.
Med fosterhjem menes i denne lov
a) private hjem som tar imot barn til oppfostring på grunnlag av barneverntjenestens beslutning om hjelpetiltak etter § 4-4, eller i samband med omsorgsovertakelse etter § 4-12 eller § 4-8 annet og tredje ledd,
b) private hjem som skal godkjennes i henhold til § 4-7.Til fosterforeldre skal det velges personer som har særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem, og som kan løse oppfostringsoppgavene i samsvar med de forutsetningene som er lagt til grunn om oppholdets varighet m.m., jf. § 4-15.
Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Barneverntjenesten skal ved slike vurderinger legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering, dersom det er hensiktsmessig.
Departementet kan gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles ved valg av fosterhjem, om fosterhjemmenes rettigheter og plikter, om barneverntjenestens plikt til veiledning og oppfølging av fosterhjemmene, og om tilsyn med barn i fosterhjem.
Den kommune der fosterhjemmet ligger, har ansvaret for godkjenning og tilsyn av hjemmet.
Kommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å føre kontroll med at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at de forutsetninger som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp.
Kommunen skal sørge for at de som skal utøve tilsynet gis nødvendig opplæring og veiledning.
