Barnefordelingssak med null samvær etter påstander om vold

Barnefordelingssak med null samvær etter påstander om vold

Saken omhandler barnefordelingssak med påstander om omfattende vold i samlivet. Lagmannsretten fant at påstandene ikke var grunnløse og kom til at far ikke skulle ha noe samværsrett.

Les om samværsordninger i saker med påstand om vold eller overgrep på Foreldretvist.no.

Borgarting lagmannsrett – Dom – LB-2017-58266

Saken gjelder tvist om samværsrett og foreldreansvar for partenes nå fire år gamle sønn.

Sakens bakgrunn

A (far) er irakisk statsborger, født 0.0.1971, i [by] utenfor Bagdad. Han kom til Norge i 2002 og fikk innvilget asyl. I 2009 reiste han til Irak, der han inngikk arrangert ekteskap med B (mor), født 0.0.1989. I 2010 kom mor til Norge. Ekteparet bodde deretter sammen på X frem til 2012, da de flyttet til [by].

Den 0.0.2013 ble sønnen C (C) født.

I mai 2015 flyttet ekteparet til Malmø, der de med unntak av et opphold i hjemlandet sommeren 2015, bodde frem samlivet tok slutt medio desember 2015. Mor og C reiste da alene til Irak, der de tok opphold hos mors foreldre i Bagdad.

Etter desember 2015 har det ikke vært noen direkte kontakt mellom partene, og far har heller ikke sett C.

Mor reiste tilbake til Norge 21. januar 2016 og tok opphold ved et krisesenter.

Den 22. januar 2016 anmeldte mor far til politiet ved Z politistasjon for trusler og vold mot henne i Irak, Sverige og Norge. Far var på dette tidspunktet ikke kjent med hvor mor og C oppholdt seg, og han ble heller ikke gjort kjent med mors anmeldelse.

Den 29. april 2016 anmeldte far mor til politiet ved Ullensaker lensmannskontor for barnebortføring.

Våren 2016 søkte mor om separasjon fra far. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag innvilget søknaden i mai samme år.

Politiet besluttet i august 2016 å tildele mor og barn beskyttelsestiltak i form av sperret adresse kode 6 for en periode på tre år. Heller ikke dette ble gjort kjent for far.

Far hadde våren 2016 tatt kontakt med advokat, som 19. august 2016 tilskrev mors advokat og ba om innspill til samværsavtale. Mors advokat svarte 23. september 2016 at mor bodde på hemmelig adresse, og at det fra mors side ikke ville bli åpnet for samvær, verken med eller uten tilsyn.

Høsten 2016 flyttet mor og C fra krisesenteret og til en bolig med sperret adresse. C har fra desember 2016 gått i barnehage. Mor er student ved en videregående skole.

Far bor i dag i en leid bolig i Oslo. Han er arbeidssøkende og omskolerer seg til lastebilsjåfør.

I vedtak fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag 16. november 2017 fikk B bevilling til skilsmisse. Vedtaket er forkynt for A.

Tvisten for domstolene

Ved stevning 29. september 2016 til Sør-Trøndelag tingrett krevde A at han skulle ha samvær med C etter rettens skjønn. Sør-Trøndelag tingrett oversendte saken til Oslo tingrett 10. oktober 2016 under henvisning til barneloven § 57 tredje punktum, jf. tvisteloven § 4-7.

I tilsvar 1. november 2016 tok B til motmæle og krevde samtidig at mor skulle ha foreldreansvaret for sønnen alene.

Oslo tingrett innhentet politidokumentene vedrørende fars anmeldelse fra Ullensaker lensmannskontor og mors anmeldelse av far for vold og trusler.

Se mer om barnefordelingssak ved vold og overgrep.

Hovedforhandling ble avholdt i Oslo tingrett 8. februar 2017.

Oslo tingrett avsa 13. februar 2017 dom med slik domsslutning:

1.

B skal ha foreldreansvaret alene for C, født 0.0.2013.

2.

A skal ikke ha samvær med C, født 0.0.2013.

3.

Saksomkostninger idømmes ikke.

A har anket dommen til lagmannsretten i anke 14. mars 2017. B har tatt til motmæle i anketilsvar 29. mars 2017.

Som barnefaglige sakkyndige for lagmannsretten i medhold av barneloven § 61 nr. 3 er oppnevnt spesialist i klinisk psykologi Monica Flock, og psykologspesialist Judith Van der Weele. Begge de sakkyndige har avgitt skriftlige erklæringer jf. tvisteloven § 25-5 første ledd.

Ankeforhandling ble avholdt i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo 21. og 22. juni 2018. A møtte sammen sin prosessfullmektig, advokat Beate Elvestad, og avga forklaring. B var i retten representert ved sin prosessfullmektig, advokat Aina Tvengsberg. Hun avga partsforklaring via videolink og var tilgjengelig under hele ankeforhandlingen. Både A og B avga forklaring på norsk, men med bistand fra arabisktalende tolk. Begge de rettsoppnevnte sakkyndige var til stede og avga forklaring. Det ble videre ført seks vitner, hvorav fem vitner forklarte seg ved fjernavhør per telefon. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Ifølge barneloven § 42 har barnet krav på samvær med begge foreldrene, og den som ikke bor sammen med barnet har, i medhold av barneloven § 43, rett til samvær om ikke annet er fastsatt. Avgjørelsen om samvær skal rette seg etter det som er best for barnet.

A mener at det vil være best for C å ha samvær med faren. Far ønsker å være en del av guttens barndom og oppvekst, og han har på grunn av sin mangeårige botid i Norge mye å bidra med overfor gutten i barnets oppvekst og tilpasning til et liv i Norge.

Det var en stor glede for far å få en sønn, og han har bodd sammen med C til gutten var 2 år og 3 måneder gammel. Foreldrene samarbeidet om omsorgen for gutten under samlivet, og C var veldig knyttet til far. Far får lett kontakt med barn og blir godt likt av barn. Dette bekreftes av vitneforklaringene fra flere av fars venner gjennom lang tid.

Politiets vedtak om sperret adresse kode 6 for mor og C er uriktig og basert på feil faktiske forutsetninger. Far har heller ikke hatt anledning til å forklare seg for politiet forut for vedtaket.

A nekter for å ha kommet med trusler eller for å ha utøvd fysisk og psykisk vold mot B. Far er ikke straffedømt for noen tilfeller av voldsutøvelse, og hans tidligere kjæreste D har i sin vitneforklaring beskrevet ham som en snill og ikke-voldelig person. Far vil heller ikke ta C bort fra moren. Til tross for at han våren 2016 ble klar over at mor på dette tidspunktet befant seg i området rundt Z, dro han ikke dit for å finne henne. Han valgte isteden å kontakte en advokat for å få i stand en samværsavtale.

Da far ikke har sett barnet siden desember 2015, er han innstilt på at de første samværene gjennomføres med tilsyn og at de til å begynne med skal være av kortere varighet.

Far ønsker del i foreldreansvaret for C da han mener at delt foreldreansvar er best for barnet. Far ønsker å være en del av guttens barndom og oppvekst. Mor har dessuten vært bosatt i Norge langt kortere tid enn far, og far ønsker ikke at mor ved et fremtidig ønske om å flytte til Irak med sønnen kan gjøre dette uten at det gis anledning til å foreta en konkret vurdering av hva som da er til barnets beste.

A har nedlagt slik påstand:

1.

A og B skal ha delt foreldreansvar for C.

2.

A skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

3.

B dømmes til å betale As/det offentliges saksomkostninger

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

B er ikke uenig i at det som hovedregel skal være samvær mellom barnet og den av foreldrene det ikke bor hos. Samvær skal imidlertid bare fastsettes der dette er til barnets beste.

B mener at det i denne saken foreligger tungtveiende grunner som tilsier at far ikke skal ha samvær med C. A har utsatt henne for fysisk og psykisk vold samt trusler, og mor er oppriktig redd for at far skal bortføre sønnen.

Politiet har utfra en sikkerhetsvurdering innvilget henne og sønnen sperret adresse kode 6. Dette må tillegges betydelig vekt ved avgjørelsen av spørsmålet om samvær. Selv om far ikke er dømt for straffbare forhold som vold eller trusler, er det intet tilsier at politiets vedtak om beskyttelsestiltak er uriktig.

C har i det siste året hatt en positiv utvikling, men han er fortsatt en sårbar gutt. Det er viktig at gutten kan ha en så trygg og stabil livssituasjon som mulig. Samvær med faren vil virke forstyrrende inn på guttens gode utvikling. Dersom faren skal ha samvær med C – også under beskyttet tilsyn – er det videre en betydelig risiko for at moren og barnets oppholdssted avsløres.

Selv om hovedregelen er at foreldrene skal ha felles foreldreansvar, er det i denne saken særlige grunner som tilsier at mor bør ha foreldreansvaret for C alene. Dersom far skulle ha del i foreldreansvaret og ta del i foreldreansvarsoppgavene, vil moren og barnets grunnleggende trygghet og sikkerhet være truet. Det vises i den forbindelse til at partene vil måtte ha kontakt med hverandre for å gjennomføre foreldreansvaret sammen.

B har nedlagt slik påstand:

1.

Anken forkastes.

2.

As dømmes til å betale Bs/det offentliges saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten.

Nærmere som sakens bakgrunn og partenes historie

Lagmannsretten finner det innledningsvis nødvendig å gi en nærmere redegjørelse for sakens bakgrunn og partenes historie. Opplysningene er hentet fra sakens dokumenter, herunder de rettsoppnevnte sakkyndiges erklæringer, samt fra forklaringene til partene og vitnene under ankeforhandlingen.

A er som tidligere nevnt irakisk statsborger, født 0.0.1971 i [by] utenfor Bagdad. Han har mange søsken som alle er velutdannede. En av fars søstre er bosatt i [by] og er utdannet sivilingeniør. Far reiste i 2002 til Norge i og fikk innvilget politisk asyl. Han bodde først på X asylmottak og valgte deretter å bosette seg i kommunen. Han lærte seg norsk og fikk snart arbeid, først på et apotek og senere på en fabrikk som produserte aluminium. I 2009 kjøpte han en restaurant (—) som han drev fra 2009 til 2014.

På X var far godt integrert i det norske samfunnet. Han deltok i idrettslaget og satt i kommunestyret for Arbeiderpartiet i to perioder. Mens han bodde på X hadde han også et langvarig forhold til en norsk kvinne, D.

Far ønsket etter hvert å gifte seg, og i 2009 reiste han til Irak, der han inngikk arrangert ekteskap med B, født 0.0.1989, fra Bagdad. Mor studerte på dette tidspunktet økonomi ved universitetet, men hun avsluttet studiene etter å ha inngått ekteskap med far.

I 2010 reiste mor til Norge og fikk innvilget oppholdstillatelse i familiegjenforening med far. Ekteparet bodde deretter sammen på X, der mor begynte på norskkurs. Far meldte henne imidlertid raskt inn som elev ved videregående skole, noe mor ifølge sin forklaring syntes var for vanskelig med de beskjedne norskkunnskapene hun på dette tidspunktet hadde. Hun valgte derfor å avslutte skolegangen. Far på sin side har forklart at han syntes mor kunne anstrengt seg noe mer, og at hun ga opp skolen for tidlig. Det synes på det rene at mor, mens hun var elev ved videregående skole, mottok økonomisk støtte/lån fra Lånekassen som far disponerte.

Mor var hyppig hos lege i løpet av perioden i X for bl.a. urinveisinfeksjoner, magekatarr og stressrelaterte plager. Ved fire anledninger var hun til lege for hyperventilering.

I juni 2012 flyttet familien til [by], der far etablerte seg som selvstendig næringsdrivende med en matvarebutikk og en bilvaskbedrift. Det er på det rene at far for å kunne starte opp disse virksomhetene hadde lånt relativt store pengebeløp både fra sin egen og mors familie. Han gikk også til innkjøp av en varebil, som ble lånefinansiert og kjøpt i mors navn. Mor har ikke førerkort, og det er uenighet mellom partene om mor var kjent med og enig i dette bilkjøpet. Etter samlivsbruddet har bilen blitt overlatt til andre, og bilen ble etter hvert forlatt og deretter tauet inn. Det er på det rene at mor etter samlivsbruddet har mottatt krav om betaling av årsavgift, låneutgifter samt andre utgifter knyttet til varebilen.

Den 0.0.2013 ble C født. Det fremgår av journalen at mor ble utskrevet fra sykehuset samme dag som hun hadde født sønnen ved vakuumforløsning. Ifølge mor var det far som bestemte dette. Selv ville hun helst ha fått bli på sykehuset i noen dager til. Far på sin side har forklart at det var mor som ville hjem fra sykehuset, og at dette også var det mest fornuftige, da hun i hjemmet ville få bistand av bl.a. fars søster.

Mor har under ankeforhandlingen beskrevet tiden etter fødselen som vanskelig. Ifølge B var hun i denne perioden tilnærmet alene om omsorgen for sønnen samtidig som far til stadighet hadde gjester som hun måtte varte opp og servere. Hun opplevde seg også som lite verdsatt av far, bl.a. ved at hun måtte gå til fots til en avtale på sykehuset tre dager etter fødselen og ved at hun måtte gi fra seg sengen sin til gjester som var på besøk.

Far på sin side har gitt en annen beskrivelse av tiden etter at C ble født. Ifølge A var han svært glad for å ha blitt far, og han deltok aktivt i stellet av gutten. Babyen var grei og lett å ha med å gjøre, og C kunne sitte på fanget og sove på armen til far.

I 2015 var begge As virksomheter i [by] gått konkurs, og han hadde måttet selge restauranten i X for å betale ned gjeld til det offentlige. I mai 2015 flyttet ekteparet til [Bydel] i Malmø, der far hadde flere venner som bodde. Familien var i denne perioden uten lovlig opphold i Sverige, og ifølge mors forklaring måtte de derfor bytte leilighet flere ganger, hvilket hun syntes var en uholdbar situasjon for et lite barn. Far reiste også ofte til Norge, da dette var nødvendig for fortsatt å oppebære ytelser fra NAV.

Ultimo juni 2015 reise familien fra Malmø til Irak for å delta i mors yngste søsters bryllup. Mens de var i Irak, oppsto det uenighet mellom partene om hvorledes oppholdet der skulle tilbringes og fordeles mellom mors og fars familie. I månedsskiftet juli/august 2015 reiste far alene tilbake til Sverige. Meningen var først at mor og barn skulle følge etter innen 20. august 2015. Far hadde sagt at han ville ta ut skilsmisse om mor ikke kom da. Avreise fra Irak for mor og barn ble likevel utsatt til 1. september 2015. Samme dag ble imidlertid far oppringt av mor til B, som fortalte at datteren var på sykehus grunnet urinveisinfeksjon/nyrestein. Far stilte seg undrende til disse opplysningene og skal via en slektning ha fått bekreftet at mor ikke var innlagt på sykehus. Først 0.0.2015, to dager etter Cs fødselsdag, kom mor og C tilbake til far i Malmø. Mor fremviste da et skriv fra sykehuset, som angivelig bekreftet at hun hadde vært innlagt i flere dager. Denne dokumentasjonen har far anført at var falsk, og mor har under ankeforhandlingen erkjent at behandlingen på sykehuset kun var poliklinisk. Ifølge mors forklaring under ankeforhandlingen var det imidlertid far som hadde bedt henne om å fremskaffe denne erklæringen, da han trengte dokumentasjon overfor NAV for hvorfor mor ikke hadde møtt til en norskprøve.

Uenigheten omkring tidspunktet for hjemreisen og sykehusoppholdet resulterte i en alvorlig krise i ekteskapet, og far ønsket etter hvert skilsmisse fra mor. A tok også denne høsten telefonen til B i sin besittelse, og ifølge fars forklaring inneholdt denne bevis på at mor hadde hatt kjærlighetskontakt med andre menn. Mor på sin side har hele tiden bestridt dette, og ifølge mors forklaring under ankeforhandlingen har hun aldri vært utro mot far.

Den 25. desember 2015 tok samlivet mellom partene slutt ved at mor og C reiste til mors familie i Irak. A har forklart at han etter at mor var reist var blitt oppsøkt i Malmø av to menn som truet ham med kniv. Mennene var ute etter bl.a. mors telefon, men måtte forlate stedet med uforrettet sak, da far hadde flere venner tilstede i leiligheten som også truet med å kontakte politiet.

I samråd med sin familie i Irak reiste mor tilbake til Norge med C 21. januar 2016. Etter ankomst til Norge tok hun og barnet opphold på Y krisesenter. Far var på dette tidspunktet ikke kjent med Bs reise til Norge, og han kontaktet flere av mors familiemedlemmer for å få vite hvor mor og barn oppholdt seg.

Den 22. januar 2016 anmeldte mor far til politiet for trusler og vold. I anmeldelsen fremgår at hun ikke ønsket at far skulle bli straffet, da hun var redd for at han ville ta hevn. Hun ønsket imidlertid at far ikke skulle ha noen kontakt med henne eller sønnen og ba politiet om hemmelig adresse.

I mors anmeldelse til politiet 22. januar 2016, sa mor at det dreide seg om trusler mottatt i Irak, Sverige og Norge. Ifølge anmeldelsen hadde far dratt henne i håret, spyttet på henne, og noen ganger slått henne i ansiktet. Ved en anledning hadde han også kastet henne på gulvet og satt seg over henne og utøvd vold. Ifølge anmeldelsen hadde far også truet med å kidnappe sønnen. Han hadde dessuten flere ganger kontaktet hennes familie i Irak, og han hadde truet med å spre dårlige rykter om henne. Noen dager før mor reiste fra Irak, var det kommet en gruppe menn til mor til Bs adresse og spurt etter mor, og da mors mor hadde spurt om hvorfor de ville ha kontakt med datteren, hadde hun ikke fått noe svar. Ifølge mor var det far som hadde sendt mennene, som var venner av far.

Den 29. februar 2016 fikk politiet en henvendelse fra E ved krisesenteret der mor oppholdt seg. Ifølge E hadde mor mottatt drapstrusler fra far via sine foreldre i Irak. Far skal ha oppsøkt mors foreldre lørdag 27. februar 2016 og lett etter mor. Han skal videre ha truet med å drepe mors foreldre og gitt dem en frist for å fortelle hvor mor var. Han hadde angivelig også truet med å drepe mor og ta med seg sønnen. E forklarte seg som vitne for lagmannsretten og bekreftet dette. Ifølge E hadde mor vært svært ute av seg, og etter Es vurdering fremstod hun under hele oppholdet ved krisesenteret som engstelig og oppriktig redd.

Far på sin side har forklart at han i februar 2016 hadde reist til Irak for å se sønnen, og at han da oppsøkte mors foreldre sammen med sine brødre og spurte hvor barnet var. Ifølge fars forklaring er det ikke riktig at han fremsatte trusler, verken mot mor eller mors familie.

A kunne derimot opplyse at han forut for hovedforhandlingen i tingretten hadde vært i kontakt med mors bror bosatt i Belgia. Ifølge far hadde broren da sagt at far kunne få lov til å se C, dersom han betalte tilbake pengene han hadde lånt av mors familie for å kjøpe forretningen i [by]. Mor på sin side sa at dette var ukjent for henne.

På tidspunktet for ankeforhandling har far heller ikke har betalt tilbake «medgiften» på USD 10 000 til mors familie, noe han etter irakisk kultur i utgangspunktet er forpliktet til ved en skilsmisse. Unntak fra plikten til tilbakebetaling er utroskap hos hustruen. Hvis fars beskyldninger om utroskap hos mor er sanne, er han derved ikke skyldig mors familie noen penger. Mor på sin side nekter som angitt overfor for å ha vært utro mot mannen.

Sakkyndige vurderinger for lagmannsretten

Den 19. mai 2017 ble spesialist i klinisk psykologi Monica Flock oppnevnt som sakkyndig for lagmannsretten i medhold av barneloven § 61 nr. 3. Den sakkyndige nedla et betydelig arbeid i saken og avga 6. oktober 2017 en sakkyndig erklæring på 50 sider. Det vil føre for langt å gjengi alle de opplysningene som den sakkyndige har innhentet som grunnlag for sine vurderinger. For nærmere detaljer viser lagmannsretten derfor til erklæringen. Fra den sakkyndiges vurdering gjengis bl.a.:

«Hvilke konsekvenser samvær og ikke samvær kan få for barnet

Omkostningene for barnet mht. å ikke ha kontakt med sin far vurderes som betydelige, selv om kostnadene for barnet ennå ikke gjør seg særskilt gjeldende relatert til barnets lave alder. Samtidig vet man at barn som får en kontakt og tilknytning til sine fedre allerede tidlig i barndommen utvikler sterkere bånd til disse enn dersom man blir kjent senere.

Å ikke ha kontakt med deler av sin familie medvirker også til at det blir vanskeligere for barnet å skape en forståelse av seg selv på sikt. Barnet får ikke en forståelse for å skape familiære relasjoner og bygge et naturlig nettverk med sine biologiske røtter. Dette vil gjerne kunne påvirke barnets selvfølelse og selvopplevelse, siden barn ofte bruker både mor og far som modell for å kunne utvikle en selvstendig identitet og forståelse av egne karaktertrekk. For et barn som har foreldre som tilhører en annen kultur, innebærer dette ekstra store omkostninger, gitt at barnet ikke har andre familiære relasjoner i Norge. Dette kompliserer med andre ord bildet at både mor og far er fra en annen kultur. Å frata barnet rett til å ha kontakt med egen far, som er glad i det, og som vurderes å inneha god samværskompetanse samt ressurser som kan komme barnet til gode, krenker helt klart barnets rettigheter.

Et relevant spørsmål i denne saken blir derfor hvilke omkostninger eventuelle samvær vil ha for mor som omsorgsperson, som igjen vil kunne påvirke hennes fungering overfor gutten. Dersom mor er livredd, vil dette kunne være vanskelig og vil kunne medføre et stort funksjonsfall hos mor mht. den daglige ivaretakelsen av gutten. Mor opplyser at hun ikke har eller vil søke behandling for eventuelle psykiske plager, men det kan ikke utelukkes at eventuelle samvær vil kunne gi store funksjonsfall hos mor, og derved også hos gutten. Dette dreier seg også om en gutt med særlige utfordringer og omsorgsbehov. Dersom mor ikke vurderes som livredd, og det er trygge sikkerhetstiltak rundt eventuelle samvær, vil dette muligens kunne bidra til en mer normalisering av situasjonen på sikt.

Å vokse opp med kode 6 innebærer i seg selv store omkostninger for barnet, spesielt hvis vurderingen som ligger til grunn skulle vise seg senere å ikke være riktige. Barnet lærer etter hvert at det må holde på hemmeligheter, ikke røpe seg, kan ikke fortelle ting som de er, man må være forsiktig med besøk hos andre i barnets nettverk osv., noe som i seg selv har store psykologiske belastninger for barnet. Det er ikke psykologisk gunstig for barnet at man må lære opp barn til å holde på hemmeligheter over tid og skjule ting. Barnet vil nødvendigvis måtte læres opp til å være forsiktig, omgivelsene til barnet vil «være mer på allerten», sjekke hvem som henter fra barnehage/skole, være forsiktig med å ha kommunikasjon på nettet/legge ut bilder og ha normal kontakt med jevnaldrende. Dette vil kunne gjøre barnet sårbar i forhold til utvikling av psykisk problematikk som manglende autentisitet, falsk selv og økt mistenksomhet for å nevne noe.

Hvis det er slik at mor har et urealistisk bilde av far, vil gutten høyst sannsynlig over tid dras inn i mors fiendebilde og redsel for far, og gutten vil kunne påføres en forhøyet beredskap, som kan medføre at gutten får en mer generalisert forståelse hvor det læres at verden er farlig. Hvis det er slik at mor klarer å skjerme gutten for sin egen angst, vil det ha mindre omkostninger for barnet.

Å frata et barn kontakt med den ene forelderen er en stor inngripen i et barns liv som undertegnede mener må vurderes grundig. Dette må også ses både i et generasjons- og kulturelt perspektiv. Hvis man ikke etablerer noen bånd mellom far og barnet, slik at barnet kan se far noen ganger i løpet av oppveksten, vil det medføre at det ikke skapes noen bånd, og barnet vil ikke oppleve å få en kontinuitet og forståelse av seg selv utfra familiære bånd. Dersom man skal sørge for å knytte slike bånd, er det viktig at de skapes når man er liten. Hvis det ikke kan gjøres, vil barnet ved eventuelle senere møter, ikke kunne ha en felles referanseramme knyttet til far. Uten noe som helst kontakt er det også fare for at det skapes et vakuum hos gutten, knyttet til egen forankring og identitetsutvikling. Kognitivt sett vil gutten heller ikke ha mulighet til å danne seg en forståelse av hvem hans far og fars familie er, hvilket sannsynliggjør at han lett kan danne seg egne, urealistiske bilder av ham, enten som en «helt» eller at han skaper fiendebilder av ham, hvor det er mulighet for at han skaper falske minner av far, som på sikt er vanskelige å bli kvitt.

Totalt sett vil det for barnet innebære spesielt store omkostninger å miste kontakt med sin far, hvis det senere skulle vise seg at mor ikke forteller hele sannheten.

Å gjennomføre samvær på kode 6 er også nærmest en umulig oppgave, da man også pålegger barnet et enormt ansvar for å ikke gi informasjon som identifiserer hvor barnet og mor oppholder seg. Dersom det er slik at mors historie er sann, kan dette medføre at man setter dem i en risiko situasjon som er etablert nettopp for å beskytte mor og barnet. Likeså vil det være umulig for foreldrene å samarbeide eller å kunne inneha et felles foreldreansvar».

I erklæringen ga sakkyndig Flock uttrykk for betydelig usikkerhet og foreslo derfor at det burde innhentes en «second opinion» fra en annen barnefaglig sakkyndig med særlig kompetanse på kultur, vold og traumer.

Den 3. januar 2018 ble psykologspesialist Judith van der Weele oppnevnt som ny sakkyndig for lagmannsretten i medhold av barneloven § 61 nr. 3. Også Van der Weele har nedlagt et betydelig arbeid i saken og avga 20. mai 2018 en sakkyndig erklæring på 26 sider. Som for erklæringen fra Flock, vil det føre for langt å gjengi alle de opplysningene som den sakkyndige har innhentet som grunnlag for sine vurderinger. For nærmere detaljer viser lagmannsretten derfor også her til erklæringen. Fra Van der Weeles konklusjon gjengis:

«Den sakkyndige registrerer en noe forskjellig oppfatning mellom sakkyndig Flock og undertegnede når det gjelder sakskomplekset. Det kan handle om underbelyste kulturelle tema. Den arabiske høfligheten kan feiltolkes. Dette er ikke ulikt vestlige oppfatninger om at thaifolket alltid er smilende og gjestfrie. Det kan være en kulturell fasade – og vanskelig å trenge gjennom. Far og mor kan ha fremvist den fungeringen man skal i møte med fremmede. Mor kan ha dempet og underkommunisert private erfaringer slik hun er sosialisert til. Det er utbredt forskjell mellom fungering i hjemmet og sammen med fremmede, gjester og de som har makt over en. Man lærer fra man er liten å oppføre seg annerledes i møte med utenforstående i stor grad. Utroskapsanklagens kulturelle kontekst var kjent, men har i denne rapporten blitt utdypet. Handlinger – omsorgshandlinger i denne saken, gitt at mors versjon er riktig, vil kunne tilsi antisosiale trekk eller en patriark som har kommet i alvorlig krise. Barnet har i lengre tid mottatt stabil og trygg omsorg utenfor krisesenteret og profitert på dette. Her er det en tydelig sammenheng i de sakkyndiges forklaringer.

Den sakkyndige vurderer avklaring av troverdighet i påstander om vold som underordnet for de psykologiske vurderinger da høykonflikt, dårlige livsbetingelser og stress beskrives av begge foreldre. Det er objektive beskrivelser av barnet som sårbar. Når irakiske lover og norske lover er i utakt samlet sett skapes en uholdbar juridisk og psykologisk situasjon som gjør at man ikke kan finne en god kompromiss og må velge mellom foreldrene.

Under kode 6-regime anbefales det av den sakkyndige ikke samvær. Det vil medføre funksjonsfall hos mor og dermed også hos gutten. Den sakkyndige vurderer at mor og hennes psykiske helse må prioriteres over far. Guttens sårbarhet utgjør en del av vurderingen. Barn kan heller ikke gjøres ansvarlig for egen sikkerhet.

Far kan med fordel innlede terapeutiske samtaler omkring sitt bidrag til høykonflikt og/eller vold i forholdet. Anerkjennelse av mor som hovedomsorgsgiver vil kunne inneholde rettslige formuleringer hvor begge parter anser norsk rett som gjeldende om en av partene tar barnet tilbake til Irak. Mor trenger en periode med ro omkring sitt liv før dette og bør etter hvert gjennomgå en avgrenset traumebearbeidingsperiode. Dersom sikkerhetstiltakene nedjusteres anbefales et politifaglig, forankret familiearbeid.

Kode 6 vanskeliggjør felles foreldreansvar. Måtene familiene i Irak, mor og far beskriver rettighetene til far i Irak gir et sterkt motiv til å forsøke å få barnet til de rettmessige omsorgsgivere – fars familie. Det betyr deltagelse i vurderinger av skole og alvorlige helsebekymringer. Det betyr også samtaler om religiøs oppfostring hvor de er uenige. Det skjeve maktforholdet mellom mor og far tilsier også at de i sammenheng med foreldreansvar ikke vil være reelt likeverdige beslutningspartnere og kilde til høykonflikt som igjen er skadelig for barnet. Den sakkyndige vektlegger også det generelle perspektivet foreldrene gir av hverandre som uegnet forelder – noe som kan fremme høykonflikt og forvirre gutten med hensyn til lojalitet og trygghet».

Samværsspørsmålet

Det fremgår av barneloven § 42 at barn har rett til samvær med begge foreldrene selv om de lever hver for seg. Det følger av samme bestemmelse at foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt.

Etter barneloven § 43 første ledd har den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Det er nektelse av samvær som eventuelt må begrunnes.

Utgangspunktet for rettens avgjørelse skal være hensynet til barnets beste, jf. barneloven § 48 og Grunnloven § 104 andre ledd. Hva som er barnets beste, vil bero på en konkret vurdering. Avgjørelsen skal baseres på forholdene på domstidspunktet og på hva som fremstår som best for barnet i tiden fremover.

Lagmannsretten viser til Ot.prp.nr.103 (2004-2005) side 54, der departementet i anledning tilføyelsen av et nytt tredje punktum i samværsbestemmelsen i barneloven § 43 første ledd bl.a. gir uttrykk for følgende:

«Bestemmelsen tydeliggjør at det ikke skal tilkjennes samvær dersom dette ikke er til barnets beste. Det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Det er ikke ment å endre på dette utgangspunktet. Tilføyelsen innebærer imidlertid en presisering av at det er en forutsetning for samvær at dette må anses å være til barnets beste, og tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep. Med overgrep forstås psykisk eller fysisk vold eller seksuelle overgrep. Overgrep omfatter også det å være vitne til vold, som kan ha påført barnet skader og medført at barnet er redd for samværsforelderen. Dette er nærmere omtalt i kap. 5.1.

Ved vurderingen av om det skal være samvær, kan blant annet følgende momenter få betydning: foreldrenes atferd innbyrdes og overfor barnet, graden av voldeligheten, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet fast boende hos seg, den voldeliges evne til å erkjenne atferden og behovet for endringer, samt villigheten til reelt å anstrenge seg for å gjøre noe med det. Det vil også være et relevant moment om den som har barnet boende fast hos seg har fått alvorlige psykologiske eller følelsesmessige skader som følge av volden, slik at både denne og barnet trenger tid til å komme seg over traumet. Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning».

Om forståelsen av barnelovens samværsregler viser lagmannsretten til at Høyesterett i flere avgjørelser har uttalt at det skal ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær, jf. blant annet uttalelser i Rt-1987-598 (på side 606), Rt-1995-946 (på side 949) og Rt-2010-216 avsnitt 32 flg. I Rt-2007-967 avsnitt 32 har Høyesterett formulert dette slik:

«Som det går fram av det eg akkurat har sagt, må det leggjast til grunn at det er til barnets beste å ha samvær også med ein far eller ei mor som barnet ikkje har budd saman med. Det er likevel slik at dette ikkje kan gjelde heilt unntaksfritt. Det kan vere omstende ved ein forelder som gjer det utilrådeleg å gi vedkomande samvær. Og omstende hos den barnet bur fast hos, kan ha slik karakter og alvorsgrad at dei må slå gjennom i høve til utgangspunktet om rett til samvær».

At det må foreligge «ganske tungtveiende grunner» før samvær ikke anses å være til barnets beste fremgår også av Rt-2013-1329. Under henvisning til tidligere praksis og Prop.85 L (2012-2013) punkt 7.2.4.1 presiserte Høyesterett imidlertid at «tungtvegande grunnar ikkje er noko tilleggsvilkår ut over det som står i lova».

Lagmannsretten har som tingretten kommet til at det ikke skal fastsettes samvær mellom far og C.

Lagmannsretten legger til grunn at C frem til høsten 2016 hadde en ustabil og lite forutsigbar tilværelse. Han hadde opplevd å måtte flytte mellom forskjellige land og boliger en rekke ganger, og han hadde måttet forholde seg til stadig skiftende mennesker og miljøer. Han har også vært eksponert for en betydelig turbulens i forholdet mellom foreldrene, noe små barn ifølge de sakkyndige er sårbare for. Foreldrene synes videre på hver sin måte å ha vært lite tilgjengelige for gutten. Mor på sin side synes å ha vært psykologisk fraværende og i krise mens far var opptatt med andre ting og lite fysisk til stede. Som påpekt av psykologspesialist Van der Weele har C som følge av dette psykologisk sett vært alene med mange vanskelige følelser, og han har manglet tilstrekkelig stimulering til egen utvikling.

På bakgrunn av de sakkyndige erklæringene legger lagmannsretten til grunn at C inntil nylig har hatt en fungering som har gitt grunn til store bekymringer. Da C begynte i barnehagen i desember 2016, reagerte han med atypiske lyder, og han hadde problemer med å dele og survet mye for å oppnå ting, i stedet for å formidle seg direkte språklig. Ifølge barnehagen var C også urolig og skvetten samt noe flyktig i kontakten, og han hadde vansker med å «holde» konsentrasjonen og være i ting over tid.

Cs utfordringer knyttet til språk og kommunikasjon var fremdeles til stede da han ble observert av spesialist i klinisk psykologi, Monica Flock, høsten 2017. Han fremviste fortsatt atypiske lyder og benyttet delvis et eget utviklet språk. Hans evne til formidling og kommunikasjon var fremdeles dårlig utviklet, og han fremstod også som litt lite selvstendig i forhold til ADL-ferdigheter som å kle på seg, vanske hender osv. Etter Flocks vurdering er det sannsynlig at guttens vansker var en følge av flere forhold, der en mulig medfødt lidelse på autismespekteret, understimulering/neglisjering i de første to leveårene samt reaksjoner på vold/traumatiske hendelser var mulige årsaksfaktorer.

Også psykologspesialist Van der Weele har i sin erklæring lagt til grunn at C har hatt en svært bekymringsfull fungering. Om guttens sterke reaksjoner skyldes vold, at moren var psykologisk fraværende eller den meget omskiftende tilværelsen han hadde som liten, kunne etter den sakkyndiges vurdering imidlertid vanskelig skilles fra hverandre. Etter Van der Weeles syn vil det høye stressnivået allerede fra før fødselen ha formet Cs nevrobiologiske fungering. Også skader i de første tre leveårene påvirker nervesystemet, og vil kunne komme tilbake i forskjellig form i årene som kommer. Om det i tillegg foreligger en mulig medfødt lidelse hos C, er det ifølge Van der Weele ennå for tidlig å si noe sikkert om.

Til tross for Cs store vanskeligheter i de fire første leveårene, ser det imidlertid nå ut til å ha funnet sted en god utvikling hos gutten. C og har nå levd under trygge, forutsigbare omsorgsbetingelser i lengre tid, hvilket synes å ha virket svært positivt inn på guttens fungering. I samsvar med sakkyndig Van der Weeles observasjoner i april 2018 og hennes samtale med barnehagen i mai 2018, legger lagmannsretten til grunn at C nå er en tilnærmet normalt fungerende gutt som også har fått et betydelig bedre språk. C fremstår i dag som emosjonelt godt regulert, og han er i rute både hva angår grov- og finmotorisk utvikling. Han leker mer med andre barn, og han kan nå leke både lenge og konsentrert. Også survingen har blitt betydelig mindre, og han er mye lettere å avlede og stoppe.

Selv om C i den senere tid har hatt en meget positiv utvikling, legger lagmannsretten i samsvar med begge de sakkyndiges vurderinger til grunn at han fortsatt er en sårbar gutt. Den gode utviklingen er ennå i en tidlig fase, og med tanke på hans særlige sårbarhet, er det av avgjørende betydning at det også i tiden fremover skapes stabilitet og forutsigbarhet rundt barnet. Ifølge Van der Weele og Flock vil C også kunne reagere sterkere på stress enn andre barn, og han vil i tillegg være spesielt utsatt for eventuelle funksjonsfall hos sin mor og hovedomsorgsgiver. Lagmannsretten kommer tilbake til betydningen av dette nedenfor.

I saken her er det videre på det rene at mor har sterke motforestillinger til samvær mellom far og C. Bakgrunnen for hennes vegring er i hovedsak knyttet til hennes tidligere erfaringer fra samlivet med A samt den risiko hun mener er til stede for at far skal bortføre sønnen og ta ham med til Irak eller til et annet, for henne, ukjent sted.

Bs bekymring har støtte hos politiet, som i vedtak i august 2016 besluttet å gi henne og C sperret adresse kode 6. Sperring av adresse gjøres med hjemmel i Instruks for behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt i sikkerhetsloven med forskrifter (beskyttelsesinstruksen) § 3 og § 4, jf. offentlighetsloven § 24 tredje ledd andre punktum første alternativ.

I Ot.prp.nr.103 (2004-2005) side 36 har departementet uttalt følgene om spørsmålet om å nekte samvær når bostedsforelderen er innvilget sperret adresse:

«Noen høringsinstanser har pekt på det sterke vern familiemessige bånd mellom barn og foreldre har i henhold til FNs barnekonvensjon, og at den trusselutsattes behov for beskyttelse kan ivaretas samtidig med at samværsretten oppfylles. På bakgrunn av trusselbildet som vil foreligge er departementet ikke enig i dette.

Departementet mener det i praksis vil være vanskelig, og normalt også umulig, å ivareta behovet for beskyttelse gjennom sperret adresse og fiktiv identitet samtidig som en trusselutøver har del i foreldreansvaret, samværsrett, eller opplysningsrett. Det kan ikke forventes at et barn under samværet skal klare å la være å røpe så vesentlige forhold i sin tilværelse som hvor han eller hun bor. Utøvelse av foreldreansvaret forutsetter videre rett til deltagelse i barnets liv som vil medføre kunnskap om barnets bosted. Tilsvarende vil gjelde for opplysningsretten. Dersom den som utgjør trusselen har eller får del i foreldreansvaret eller samværsrett, vil dette derfor innebære at den trusselutsatte får valget mellom ikke å benytte seg av beskyttelsestiltaket, med den overhengende fare dette vil innebære for vedkommendes sikkerhet, eller at det blir den trusselutsatte som må avskrive all kontakt med barnet.

Fiktiv identitet og sperret adresse er aktuelle beskyttelsestiltak i tilfeller hvor det foreligger en alvorlig trussel mot vedkommendes liv og helse. Ofte vil det også foreligge tidligere voldsutøvelse som barnet kan ha vært vitne til. På bakgrunn av den kunnskap som nå foreligger om skadevirkningene for barn ved å være vitne til vold, mener departementet at retten i stor utstrekning vil ha grunnlag for å komme til en avgjørelse hvor trusselutøveren ikke gis del i foreldreansvaret og ikke gis samværsrett i de tilfellene vedkommende må anses å utgjøre en alvorlig trussel mot den andre forelderen. Å utsette barnets omsorgsperson for alvorlige trusler vil gjennomgående skape en tilværelse med konstant frykt som kan virke svært ødeleggende for både omsorgspersonen og barnet. Etter departementets syn må dette anses å være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side. Det er derfor ikke bare hensynet til trusselutsattes sikkerhet som tilsier at det ikke bør være samvær og felles foreldreansvar, men direkte hensynet til barnet …»

Betydningen av sperret adresse var også tema i Prop 85 L (2012-2013) i anledning lovendring som trådte i kraft 1. januar 2014. Lovendringen hadde som formål å styrke barneperspektivet i foreldretvister. I proposisjonen side 43 uttales det:

«Departementet tydeliggjør med dette at det i tilfeller der en forelder har utsatt bostedsforelder og/eller barnet for slike trusler at det er iverksatt beskyttelsestiltak, ikke bør fastsettes samvær. De vurderinger som ble lagt til grunn da beskyttelsestiltaket ble fastsatt, må uten videre kunne legges til grunn også i en etterfølgende sak om samvær dersom beskyttelsestiltaket fortsatt gjelder. I slike tilfeller bør det, av hensyn til den/de trusselutsattes sikkerhet og barnets beste, heller ikke gis samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson.»

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det ved avgjørelsen av samværsspørsmålet må legges betydelig vekt på det faktum at mor og C er innvilget beskyttelsestiltak, adressesperre kode 6. Som lagt til grunn i LB-2015-76976 og LB-2017-6107 kan det imidlertid ikke være slik at sperret adresse hos bostedsforelderen alltid stenger for samvær, selv om dette nok ofte vil være resultatet. Også i slike saker må retten foreta en konkret vurdering.

Saksbehandlingen knyttet til vedtaket om beskyttelsestiltak ble i nærværende sak belyst gjennom vitneforklaring fra politioverbetjent F ved Innlandet politidistrikt. Han hadde ikke selv behandlet saken om sperret adresse kode 6 for mor og C, men uttalte seg generelt om prosessen rundt slike vedtak. F forklarte at det er egne ansatte hos politiet/Kripos som arbeider med etterretning og trusselvurderinger. Vedtak om beskyttelsestiltak blir truffet av politimesteren etter at saken har vært behandlet i en egen gruppe som vurderer om tiltak er nødvendig. For at det skal fattes vedtak om sperret adresse kode 6 må trusselnivået vurderes som høyt eller ekstremt høyt.

Ifølge F vil saker om sperret adresse som hovedregel starte med at den trusselutsatte inngir anmeldelse mot trusselutøveren til politiet. Den trusselutsatte vil deretter bli innkalt til en eller flere sikkerhetssamtaler. Politiet gjør i tillegg egne undersøkelser med henblikk på å kartlegge om den anførte trusselutøveren har evne, vilje og kapasitet til å gjøre alvor av truslene. Disse undersøkelsene vil ofte bestå i en gjennomgang av politiets registre, innhenting av etterretningsinformasjon samt undersøkelser og uformelle samtaler knyttet til trusselutøverens nettverk. Både mulig fremtidig voldsutøvelse og fare for barnebortføring kan gi grunnlag for vedtak om sperret adresse kode 6.

A har reist kritikk mot politiets beslutning og har anført at vedtaket om sperret adresse for mor og C er feil og for øvrig basert på uriktige slutninger om faktum. Ifølge A har han ikke utsatt sin tidligere kone verken for vold eller trusler, og han har akseptert at C skal vokse opp sammen med moren.

Slik lagmannsretten ser det, er det forståelig at A finner det vanskelig at politiet har truffet vedtak om beskyttelsestiltak for mor og C uten at han selv har fått anledning til å uttale seg eller fått innsyn i politiets konkrete begrunnelse for vedtaket. Etter lagmannsrettens mening er det imidlertid ikke fremkommet opplysninger under ankeforhandlingen som taler for at politiets vedtak ikke er saklig og/eller tilstrekkelig fundert.

I Prop.85 L (2012-2013) drøfter departementet særskilt håndteringen av saker med risiko for barnebortføring. Etter departementets syn skal det ikke fastsettes samvær dersom det foreligger en risiko for barnebortføring, jf. proposisjonen side 44-45.

Spørsmålet om risikoens styrke i saker med fare for barnebortføring har også blitt behandlet av Høyesterett i etterkant av Prop.85 L (2012-2013), jf. Rt-2014-976. Saken gjaldt samvær etter barnevernloven – hvor hensynene er noe annerledes enn etter barneloven. Med dette forbehold så imidlertid Høyesterett hen til den parallelle reguleringen i barneloven, herunder uttalelsene i Prop.85 L (2012-2013). I avsnitt 48 oppsummerer Høyesterett hvilken vurderingsnorm som skal legges til grunn:

«Det sentrale er at en avgjørelse om avskjæring av rett til samvær forutsetter at det foreligger en reell risiko for bortføring dersom samvær gjennomføres, og at det må foreligge konkrete forhold som underbygger frykten. Jeg tilføyer at risikoen også må være aktuell. Men det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt».

I likhet med politiet mener lagmannsretten at Bs frykt for at far skal bortføre C under samvær er reell og må tas på alvor. A har beskyldt mor for utroskap, hvilket utfra de sakkyndiges kunnskap om irakisk kultur vil innebære at gutten tilhører fars familie og skal vokse opp hos far. De sakkyndiges kulturforståelse er ifølge Van der Weele bekreftet av alle, også kulturtolker, og er for så vidt heller ikke bestridt av far. Etter det opplyste har C også identitetspapirer som er gyldige i Irak, slik at det vil være lett å etablere ham hos fars familie. At As tilknytning til Norge synes betydelig svekket senere år, gjør også faren for barnebortføring mer aktuell. A har etter konkursen i 2015 bodd store deler av tiden i Malmø, og han har forut for ankeforhandlingen inngått nytt ekteskap med en algerisk kvinne. På tidspunktet for ankeforhandlingen hadde han heller ikke egen bolig eller fast arbeid i Norge.

Lagmannsrettens vurdering om at det foreligger en reell og aktuell risiko for barnebortføring har støtte hos sakkyndig Van der Weele. Ifølge den sakkyndiges forklaring for lagmannsretten vurderer også hun det slik at det i denne saken er en reell risiko for at faren vil bortføre barnet. Som fremhevet av Van der Weele i den sakkyndige erklæringen, er det dessuten vanskelig å forstå hvorfor mor skulle velge å leve med sperret adresse kode 6, dersom frykten for barnebortføring ikke var reell og aktuell. Det vises i den forbindelse til de store begrensningene i livsførsel og bevegelsesfrihet som et vedtak om sperret adresse kode 6 innebærer.

Gjennomføring av samvær vil i praksis lett medføre at A vil få kunnskap om hvor moren og barnet bor. Det kan ikke forventes at et barn på Cs alder, selv med beskyttet tilsyn under samvær, skal klare å la være å røpe vesentlige forhold i sin tilværelse som igjen vil kunne avsløre bostedet. Dette kan for eksempel være navnet på skolen, idrettslaget eller vennenes navn. Også mer indirekte opplysninger, som barnets dialekt og hvordan han har reist fra hjemstedet til samværsstedet, kan være avslørende. Slik lagmannsretten vurderer det, er det på denne bakgrunn sannsynlig at selv et begrenset samvær under beskyttet tilsyn vil innebære en stor belastning for moren. I en helhetsvurdering av om samvær overhode er til Cs beste, må det derfor vurderes om samvær vil svekke morens omsorgsevne, hvilket klart vil være i strid med barnets interesser. At det ved vurderingen av samværsspørsmålet er adgang til å vektlegge dette hensynet fremgår både av lovforarbeidene nevnt ovenfor samt av Rt-2013-1329.

B er på tidspunktet for ankeforhandlingen student ved videregående skole og lever et velordnet og stabilt liv sammen med sønnen. I samsvar med de rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger, legger lagmannsretten likevel til grunn at hennes psykiske helsetilstand fortsatt må anses som skjør. Etter lagmannsrettens syn vil igangsetting av samvær utvilsomt innebære en betydelig stressituasjon for moren, samtidig som samværet vil kunne aktivere tidligere traumer fra samlivet med A. Samvær vil således innebære en betydelig risiko for funksjonsfall hos moren, hvilket igjen vil kunne virke negativt inn på hennes fungering som Cs omsorgsgiver. Tatt i betraktning Cs tidligere bekymringsfulle utvikling, er lagmannsretten kommet til at et funksjonsfall hos moren vil kunne få klare negative konsekvenser for barnet og derved sette hans nå positive utvikling i fare.

I tillegg til risikoen for funksjonsfall hos moren, kommer mulige reaksjoner hos C i anledning et eventuelt fremtidig samvær med faren. Gutten har ikke sett sin far siden desember 2015, og faren vil derfor være en fremmed person for ham. I tillegg til at en samværsordning vil være et uroelement som utfordrer guttens store behov for trygghet og stabilitet, vil igangsetting av samvær kunne medføre følelsesmessige reaksjoner hos barnet som vil skape behov for tillitsbygging og bearbeiding av vanskelige følelser. Med støtte i den sakkyndige erklæringen fra psykologspesialist Van der Weele legger lagmannsretten til grunn at mor per i dag ikke har psykologisk evne til å støtte opp om C i en slik forbindelse. Sammen med risikoen for funksjonsfall i morens omsorgsevne, gjør dette at samvær med faren nå ikke vil være til barnets beste.

Selv om det per i dag og i flere år fremover ikke skal være samvær mellom far og C, er lagmannsretten i likhet med begge de sakkyndige av den oppfatning at det ville være best for gutten om det om noen år kunne komme til en forsoning mellom foreldrene. C kunne da gjenoppta kontakten med faren, samtidig som moren kunne føle seg trygg på, og ha tillit til, at samvær vil være en god ting. Det er opplyst at Kripos/politiet på Stovner har egne ansatte som kan yte bistand til familier når skjult adresse skal avvikles og kontakt mellom familiemedlemmer reetableres. For at en forsoningsprosess skal kunne lykkes i saken her, er det ifølge Van der Weele imidlertid en forutsetning at far gjennom f.eks. terapi opparbeider en større selvinnsikt når det gjelder egen atferd og det uføre han har kommet opp i. Far bør også gi mors telefon tilbake til mor. For B som Cs hovedomsorgsgiver bør det også være et mål at perioden med beskyttelsestiltak ikke gjøres lengre enn nødvendig. Som fremholdt av sakkyndig Flock vil det å vokse opp med sperret adresse kode 6 være en betydelig psykologisk belastning for et barn, og omkostningene for C må forventes bare å bli større etter hvert som han blir eldre. For at forsoning skal kunne komme i stand vil det i denne saken videre være av betydning at familiene på begge sider klarte å kommunisere seg imellom og bli enige om at det er norsk lov som skal gjelde for barnets omsorgssituasjon.

Foreldreansvaret

Innholdet i foreldreansvaret er regulert i barneloven § 30. Den av foreldrene som har foreldreansvaret har rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i personlige forhold, innenfor de grenser som følger av barneloven §§ 31-33. Under foreldreansvaret hører for eksempel avgjørelser om medisinsk behandling, valg av type skole, innmelding i trossamfunn, utstedelse av pass og flytting utenlands, jf. Ot.prp.nr.56 (1996-1997) side 56. Felles foreldreansvar innebærer at foreldrene skal ta avgjørelsene i fellesskap, jf. barneloven § 30 første ledd tredje punktum.

Etter barneloven § 34 første ledd har foreldre som er gifte foreldreansvaret sammen for felles barn. Foreldreansvaret ved separasjon eller skilsmisse – slik situasjonen er i denne saken – er regulert i annet ledd:

«Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerda om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman».

I rettspraksis er det lagt til grunn at hovedregelen ved samlivsbrudd er felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, jf. Rt-2003-35 avsnitt 33 og Rt-2011-1572 avsnitt 32. Også ved avgjørelsen av spørsmålet om foreldreansvar, skal hensynet til barnets beste veie tyngst.

De generelle kriteriene for å tilkjenne etter nekte å tilkjenne foreldreansvar er omtalt i Ot.prp.nr.56 (1996-1997) avsnitt 5.3.4. I den konkrete vurderingen som må foretas, skal det legges stor vekt på forholdet mellom barnet og vedkommende forelder, og hvilken betydning han eller hun antas å ville ha for barnets liv og utvikling. Videre må det legges vekt på forholdet mellom foreldrene og hvilken betydning tilkjennelse av foreldreansvaret kan få for den andre forelders omsorgsevne.

Lagmannsretten har som tingretten kommet til at mor skal ha foreldreansvaret for C alene.

At mor og C er innvilget sperret adresse kode 6 gjør at det i praksis vil være vanskelig, og kanskje umulig, å ivareta behovet for beskyttelse samtidig som far har del i foreldreansvaret. Utøvelse av foreldreansvaret forutsetter rett til deltagelse i barnets liv som lett vil medføre kunnskap om barnets bosted. Tilsvarende vil gjelde for retten til opplysninger om barnet. Slik lagmannsretten ser det, vil vissheten om behovet for fremtidige felles beslutninger om barnet forårsake en stressituasjon hos mor som vil kunne gå ut over hennes omsorgsevne og derved påvirke Cs livssituasjon i negativ retning. Som lagmannsretten har kommet til ovenfor er C en sårbar gutt, og foreldreansvaret bør ikke organiseres på en slik måte at hans nåværende gode og stabile omsorgssituasjon påvirkes i negativ retning.

At A gjennom foreldreansvaret ønsker å være mer delaktig i barnets liv er forståelig, men kan i en situasjon som denne, ikke tillegges avgjørende vekt. I denne saken har lagmannsretten kommet til at mors og Cs behov for trygghet, må veie tyngre enn As ønske om å ta del i de beslutningene om barnet som tilligger foreldreansvaret.

Sakskostnadsspørsmålet

B har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten og tingretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd og § 20-9 andre ledd.

Unntak kan gjøres der tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita den tapende parten for kostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. I foreldretvister gjør gjerne sterke velferdsmessige hensyn seg gjeldende, og domstolene har derfor generelt vært tilbakeholdne med å idømme den tapende parten et kostnadsansvar. Det vises her til Schei m.fl., Tvisteloven, 2. utg. (2013), side 712.

Lagmannsretten finner at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig at A fritas for sakskostnadsansvaret for lagmannsretten. Både sakens kompleksitet, og den store personlige betydningen saken har for far, tilsier dette. Begge parter har for øvrig hatt fri sakførsel.

Tingretten kom også til at partene skulle bære hver sine sakskostnader. Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre tingrettens avgjørelse på dette punktet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1.

Anken forkastes.

2.

Sakskostnader for lagmannsretten idømmes ikke.

Fri rettshjelp  i saker om samvær

Dersom du har behov for advokathjelp i en liknende sak så kan du ha krav på fri rettshjelp. Les mer om fri rettshjelp i foreldretvister på Foreldretvist.no.