Barnevernloven § 4-3 med lovkommentar
Bestemmelsen omhandler barneverntjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser, og oppstiller vilkår og momenter i vurderingen av hvorvidt det skal foretas en undersøkelse, og hvor omfattende den eventuelt skal være.
Første ledd
Første ledd angir vilkårene for hvorvidt det foreligger rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser. Slike undersøkelser vil i de fleste tilfeller oppleves som ubehagelig overfor familiene det gjelder. Videre vil ofte informasjon som blir avdekket under undersøkelsene bli overført til andre. Det er derfor viktig at det foreligger «rimelig grunn» til å foreta seg disse. På den annen side er det viktig at et barn som trenger hjelp ikke blir oversett. «Rimelig grunn» er et skjønnsmessig begrep, og overordnet er det dermed disse to vurderingstemaene som må avveies i vurderingen. Videre fremgår det av forarbeidene at det anses som viktig at barneverntjenesten blir gitt rett og plikt til å foreta undersøkelser før det foreligger indikasjoner på omsorgssvikt eller mishandling. Som følge av dette er terskelen for å sette i gang undersøkelse relativt lav.
Det fremgår av fristene det vises til i § 6-9 at en undersøkelse senest skal gjennomføres innen tre måneder, og i særlige tilfeller innen seks måneder. Selv om det blir sett bort fra en melding, og undersøkelse ikke foretas, må det likevel være rom for å ta denne meldingen med i betraktningen, dersom det på et senere tidspunkt kommer flere meldinger.
Kjennelsen fra Høyesterett inntatt i Rt. 2003 s. 301 har slått fast at beslutningen om å iverksette en undersøkelse etter § 4-3 første ledd ikke er et enkeltvedtak. Dette innebærer at en slik beslutning ikke kan påklages. Høyesterett vurderte spørsmålet både etter norsk lov og EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjon), da menneskerettsloven i 1999 ble inkorporert i norsk lov. Spørsmålet ble videre bragt inn for Menneskerettsdomstolen i 2008, og da kom domstolen med seks mot én stemme frem til at det ikke forelå krenkelse av artikkel 6 (1). Domstolen begrunnet resultatet i at behovet for å sikre hensiktsmessige og effektive undersøkelser for å beskytte barna står så sterkt at det er rimelig at det medfører begrensning i klagerens rett til domstolsadgang.
Andre ledd
Som følge av at terskelen som legges til grunn i første ledd for å gjennomføre undersøkelser er relativt lav, oppstilles i dette leddet et varsomhetskrav. Her presiseres barneverntjenestens plikt til å gjennomføre undersøkelsene så skånsomt som mulig for de parter som er involvert. I de tilfellene hvor barnet og foreldrenes interesser strider mot hverandre, er det barnets beste som skal være avgjørende, jf. § 4-1. Dette innebærer i praksis at dersom en forelder opplever undersøkelsen som vanskelig, kan ikke det være avgjørende dersom hensynet til barnet tilsier at undersøkelsen bør gjennomføres.
Det følger av at barneverntjenesten kan benytte seg av politi for å gjennomføre en undersøkelse, i den grad det viser seg å være nødvendig, jf. § 6-8. Barneverntjenesten må imidlertid benytte seg av bistanden med forsiktighet, da nærvær av politi som regel vil være en stor belastning for partene involvert. Dermed bør politibistanden kun benyttes i de tilfeller der det er absolutt nødvendig ut fra undersøkelsens formål.
Barneverntjenesten har taushetsplikt både om det forhold at det foregår en undersøkelse og de forhold som kommer til deres kunnskap i løpet av undersøkelsene, jf. § 6-7 om barneverntjenestens taushetsplikt. Unntaket fra taushetsplikten gjelder i de tilfeller hvor det er nødvendig for barneverntjenesten å få utført sine oppgaver. I visse tilfeller er barneverntjenesten også pålagt å bryte taushetsplikten ved å gi opplysninger om undersøkelser til andre. Dette gjelder eksempelvis i tilfeller der melderen til barneverntjenesten er personer med yrkesmessig taushetsplikt, eksempelvis psykologer. Da har barneverntjenesten plikt til å gi tilbakemelding til melder etter at det er satt i gang undersøkelser, jf. § 6-7 a.
Tredje ledd
Bestemmelsen gir barneverntjenesten anledning til å gjennomføre undersøkelser eller besøk i hjemmet uten at barnets foreldre, eller andre som barnet bor hos, kan motsette seg dette. I praksis innebærer dette at barneverntjenesten har mulighet til å innhente informasjon om forholdene i hjemmet gjennom undersøkelser, uten å være i samarbeid med familien.
Fjerde ledd
Det fremgår av fjerde ledd at barneverntjenesten kan benytte seg av sakkyndige til å bistå i en undersøkelse, dersom behovet er til stede. Dette er for å få bedre grunnlag for å fatte beslutninger. Dersom en sakkyndig blir engasjert, skal den sakkyndige utarbeide en skriftlig rapport som må sendes til Barnesakkyndig kommisjon før den eventuelt legges til grunn for vedtak om tiltak etter barnevernloven kapittel 4. Barnesakkyndig kommisjon ble tillagt ved lovendring 27. mars 2009 nr. 16, inntatt i § 2-5. Formålet til kommisjonen er å sikre kvaliteten til de sakkyndige utredninger i barnevernssaker. Videre fremkommer det av tredje punktum at kravet om at kommisjonen skal ha vurdert den sakkyndiges rapport før det eventuelt fattes vedtak om tiltak, ikke gjelder i akuttsituasjoner. Det fremgår av forarbeidene at bakgrunnen for dette er at undersøkelsene i noen tilfeller avdekker forhold som krever umiddelbare tiltak, og at barneverntjenesten i disse tilfellene har rett og plikt til å gripe inn.
Femte ledd
Første punktum gir barneverntjenesten og sakkyndige mulighet til å kreve å få prate med barnet uten at foreldrene eller andre er til stede. Hensynet bak bestemmelsen er at det viser seg at barnet ofte kan synes det er vanskelig å fortelle om hendelser som gjør at foreldrene kommer dårlig ut mens foreldrene er til stede. Det fremgår av proposisjonen til bestemmelsen at den må brukes med forsiktighet. Ved vurderingen må det tas stilling til om barnet selv ønsker enesamtale eller ikke, og eventuelt i hvilken grad det vil gå utover barnet at en slik samtale finner sted. Utgangspunktet er at barnet og foreldrene må informeres på forhånd dersom enesamtale skal skje.
Andre punktum gir barneverntjenesten myndighet til å gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for undersøkelse. Dette kan bare skje dersom det er mistanke om at barnet blir utsatt for vold eller overgrep i hjemmet. Det fremgår av forarbeidene at myndigheten er begrenset til kortvarig undersøkelse.
Sjette ledd
Dette leddet ble tilføyd ved lov 20. april 2018 nr. 5 om endringer i barnevernloven mv. Bestemmelsen presiserer at henleggelse av en undersøkelse er å anse som et enkeltvedtak. Formålet med bestemmelsen er blant annet at barneverntjenesten skal bli mer bevisst på at henleggelser av undersøkelsessaker skal begrunnes. Her vil forvaltningsloven komme til anvendelse, i form av dens regler om enkeltvedtak. Der fremkommer det som utgangspunkt at forvaltningsvedtak skal være skriftlige, med mindre dette er særlig byrdefullt for forvaltningsorganet. Videre skal enkeltvedtak begrunnes.
§ 4-3. Rett og plikt for barneverntjenesten til å foreta undersøkelser.
Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jf. frister inntatt i § 6-9.
Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.
Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.
Barneverntjenesten kan engasjere sakkyndige. Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn for vedtak om tiltak etter barneloven kapittel 4 være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. § 2-5. Dette gjelder ikke for vedtak om tiltak i akuttsituasjoner, jf. §§ 4-6, 4-9 og 4-25. Den sakkyndiges rapport skal også være vurdert av kommisjonen før den legges til grunn for barneverntjenestens beslutning om å henlegge en sak.
Barneverntjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for undersøkelse.
Avgjørelser om å henlegge saken etter en undersøkelse, skal regnes som enkeltvedtak.
