Barnevernloven § 4-6 med lovkommentar
Bestemmelsen tar for seg barneverntjenestens rett og plikt til å gripe inn i de tilfeller der barnet er i en utsatt situasjon som krever at tiltak iverksettes med umiddelbar virkning. Tiltak som omfattes av første ledd kan bare iverksettes med foreldrenes samtykke, mens tiltak etter andre ledd kan settes i verk uavhengig av foreldrenes samtykke.
Første ledd
Det fremgår av første ledd at barneverntjenesten pålegges en handleplikt. Plikten er ment å omfatte en sikring av de barna som er uten omsorg, slik at de blir ivaretatt på en betryggende måte etter tiltakene som er oppstilt i § 4-4. Det som ligger i at et barn er «uten omsorg» er at ingen tar seg av det. Dersom barnet blir utsatt for omsorgssvikt av foreldrene, mens eksempelvis besteforeldrene eller andre slektninger tar seg av barnet på en forsvarlig måte, må tilfellet anses å falle utenfor ordlyden.
Første ledd gjelder som nevnt i utgangspunktet de tilfeller der foreldrene samtykker, men favner også de tilfellene der foreldrene ikke motsetter seg de aktuelle tiltakene, eller der de er fysisk eller psykisk ute av stand til å samtykke. Eksempler på situasjoner der bestemmelsen kan komme til anvendelse er hvis foreldrene uteblir fra hjemmet uten noen form for advarsel, eller der foreldrene ikke er i stand til å ta vare på barnet eksempelvis på grunn av rus, jf. forarbeidene. Bestemmelsen omfattes også av tilfeller der barnet selv har rømt hjemmefra.
Når det kommer til hvilke tiltak som skal iverksettes, må det vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Barneverntjenesten må iverksette tiltak som er så skånsomme for barnet som mulig. I tilfeller der barnet for eksempel har rømt hjemmefra, vil det i de fleste tilfeller være barneverntjenestens oppgave å bringe barnet så raskt som mulig tilbake til foreldrene eller de som måtte ha omsorgen for barnet. Dersom det eksempelvis i slike tilfeller er rus involvert, vil det imidlertid være mer skånsomt å plassere barnet utenfor hjemmet. Ofte vil det da være mer aktuelt å plassere barnet hos slektninger eller andre nærstående personer, slik at det virker minst inngripende for barnets del. Dette forslaget vil antakelig være enklest å få gjennom også hos foreldrene.
Det fremgår av første ledd andre punktum at iverksatte tiltak ikke kan fortsette dersom det strider mot foreldrenes vilje. Dersom barnet er fylt 15 år, kan tiltak etter bestemmelsen heller ikke iverksettes dersom barnet selv uttrykker verbalt eller fysisk at han eller hun ikke ønsker det. Dersom det oppstår en situasjon der foreldrene og barna motsetter seg et hjelpetiltak, og barneverntjenesten anser situasjonen som akutt, må barneverntjenesten eventuelt avløse et hjelpetiltak etter første ledd og erstatte det med et tvangstiltak etter andre ledd.
Dersom behovet for et tiltak ikke er til stede lenger, foreligger det en plikt hos barneverntjenesten til å avvikle tiltaket. Det fremgår ikke uttrykkelig av første ledd hvor lenge tiltakene er ment å vare, men det er uttalt i forarbeidene at det skal dreie seg om kortvarige tiltak. Dersom det skulle være behov for tiltak utover den akutte situasjonen, må det treffes ordinært vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4.
Andre ledd
Lovens hovedregel er at det er fylkesnemnda som skal treffe vedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet mot foreldrenes vilje. Andre ledd i bestemmelsen her åpner for at barnevernadministrasjonens leder og påtalemyndigheten kan treffe vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet i akuttsituasjoner, der det er fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli i sitt eget hjem. Det trenger ikke nødvendigvis å ha noe å si hvor barnet og foreldrene oppholder seg, for at det skal kategoriseres som faresituasjon i hjemmet. Bestemmelsen omfatter dermed også eksempelvis situasjoner der barn og foreldre er på ferie.
For at bestemmelsen skal komme til anvendelse, må det foreligge en akutt skaderisiko, og barnet må bli vesentlig skadelidende dersom det ikke straks blir flyttet. Det følger av ordlyden «vesentlig» at det er en relativt høy terskel for å ta barnet ut av hjemmet. I vurderingen må det foretas en risikoavveining av hvorvidt det skaderisikoen for barnet kan reduseres til et akseptabelt nivå ved å sette inn hjelpetiltak i hjemmet, eller ved at barnet med foreldrene samtykker i at barnet plasseres hos slektninger eller annen nærstående familie frem til saken eventuelt kan behandles på vanlig måte i fylkesnemnda.
Akuttvedtak kan fattes selv om barnets situasjon har vedvart over tid, det trenger ikke nødvendigvis å oppstå en plutselig akutt krisesituasjon for barnets del. Det er tilstrekkelig at situasjonen er så alvorlig at barnet eksempelvis blir utsatt for alvorlig vold eller andre overgrep som tilsier at barnet vil bli vesentlig skadelidende av å bli under forholdene.
Dersom foreldrene eller barnet over 15 år ikke motsetter seg plassering utenfor hjemmet, vil i utgangspunktet vilkårene for å anvende § 4-6 andre ledd ikke foreligge. I slike tilfeller vil faresituasjonen kunne avhjelpes etter § 4-6 første ledd eller § 4-4 siste ledd. Utgangspunktet for anvendelsen av § 4-6 andre ledd, er at begrunnelsen for vedtaket er rettet mot foreldrenes opptreden. I situasjoner der en akuttsituasjon i hovedsak oppstår som følge av atferdsvansker hos barnet, vil det være mer relevant å treffe vedtak etter § 4-25 andre ledd andre punktum.
Forvaltningslovens § 16 om varsling om vedtaket på forhånd gjelder også under denne bestemmelsen. Imidlertid vil det forekomme tilfeller der varsling er praktisk umulig, eller der varsling kan medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Videre har en part etter forvaltningsloven § 12 første ledd rett til å la seg bistå av en advokat gjennom saksbehandlingen. Dette gir imidlertid ikke foreldrene mulighet til å utsette akuttvedtaket inntil en eventuell advokat er varslet. Det presiseres også at rett bistand av advokat på dette stadiet i saksbehandlingen ikke nødvendigvis gir en umiddelbar rett til å få utgiftene dekket av det offentlige.
Hovedregelen er at et vedtak etter § 4-6 skal være skriftlig. Begrunnelsen for vedtaket skal skje samtidig med at vedtaket fattes, jf. forvaltningsloven § 24 første ledd. Det avgjørende i begrunnelsen er om vilkårene for akuttvedtak er oppfylt. Beskrivelsen skal være så konkret som mulig.
Tredje ledd
Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av bestemmelsen, anses det som klart at vedtak etter tredje ledd bare kan iverksettes dersom det er truffet vedtak etter andre ledd. Vedtak som iverksettes etter første ledd forutsetter at foreldrene frivillig går med på det. Dermed kan ikke vedtaket bestå dersom det ikke samsvarer med foreldrenes vilje. Det fremgår av tredje ledd at det kan treffes midlertidige vedtak om at barnets adresse skal holdes skjult for foreldrene etter § 4-19, eller at det kan treffes midlertidige vedtak om samværet mellom foreldrene og barnet.
Det kan skje at endrede omstendigheter gjør at et allerede fattet vedtak om samvær i forbindelse med en akuttplassering, ikke lenger vil være det beste for barnet. I slike tilfeller er det klart at det er adgang til å sette i gang et nytt vedtak.
Fjerde ledd
Det følger av ordlyden at det her i utgangspunktet forutsettes at barneverntjenesten ville fremme sak om omsorgsovertakelse, men det trenger imidlertid ikke alltid være tilfelle i praksis. Likevel er det slik at vedtaket etter § 4-6 andre ledd ikke vil gjelde dersom det har gått mer enn seks uker, med unntak av de tilfellene der sak om omsorgsovertakelse sendes til fylkesnemnda, eller der foreldrene velger å opprettholde plasseringen som er bestemt som en del av et hjelpetiltak etter § 4-4 femte ledd.
Femte ledd
Det fremgår av § 4-6 femte ledd første punktum at dersom det ikke er sendt inn forslag til fylkesnemnda innen fristene som oppstilles i fjerde ledd, anses vedtaket for bortfalt. I disse tilfellene må barnet føres tilbake til foreldrene sine. Femte ledd andre punktum er en ny bestemmelse, og det fremgår av den at fristen for når akuttvedtaket skal falle bort, kan forlenges i to situasjoner, der det gjelder akuttvedtak som omhandler barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i et annet land.
Etter bokstav a har barneverntjenesten, etter behov, mulighet til å kontakte myndighetene i landet der barnet har vanlig bosted, for å avklare den videre planen for hvordan barnet skal følges opp. Barneverntjenesten har videre kompetanse til å treffe midlertidige akuttvedtak overfor barn som oppholder seg midlertidig i Norge, men som har vanlig bosted i et annet land. Norge har imidlertid ikke jurisdiksjon til verken å følge opp barnet med vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-12, eller til å foreta tvangsplassering etter § 4-24. Derav grunnen for å avklare dette med staten der barnet har vanlig bosted. På grunn av omstendighetene, og at det ofte kan ta lenger tid å opprette kontakt med myndighetene i den andre staten, legges det til grunn andre frister i disse tilfellene.
Bokstav b regulerer situasjonene der det er foretatt vedtak om overføring av jurisdiksjon i forbindelse med fristavbrudd. Bestemmelsen tar for seg tilfellene av overføring av jurisdiksjon fra en annen stat til Norge. Bestemmelsen kommer kun til anvendelse i de tilfellene der barnet har vanlig bosted i en stat som har ratifisert Haag-konvensjonen § 5.
Sjette ledd
Sjette ledd ble vedtatt 20. april 2018 nr. 5 om endringer i barnevernloven. Et midlertidig akuttvedtak vil ofte kunne oppleves som inngripende hos både barnet og foreldrene, og dermed er det ekstra viktig å følge opp barnet og foreldrene tett når de er i den situasjonen. I praksis innebærer oppfølgingsplikten at barneverntjenesten må innhente informasjon fra eventuelle fosterforeldre eller der barnet er plassert, og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Det følger videre av plikten at barneverntjenesten også må besøke barnet og opprettholde en kontinuerlig dialog. I tillegg skal barneverntjenesten foreta løpende vurderinger av om det er behov for endringer eller justeringer i tiltaket til barnet.
Oppfølging av foreldrene følger både som en selvstendig plikt hos barneverntjenesten, men faller også inn under oppfølgingen av barnet. Her er det viktig å holde foreldrene orientert og gi tilstrekkelig informasjon om prosessen.
§ 4-6. Midlertidige vedtak i akuttsituasjoner.
Dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barneverntjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Slike tiltak kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje.
Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet.
Barnevernadministrasjonens leder kan i et slikt tilfelle også treffe midlertidig vedtak etter § 4-19.
Er det truffet vedtak etter annet ledd, skal begjæring om tiltak som nevnt i § 7-11 sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker, men innen to uker hvis det gjelder tiltak etter § 4-24.
Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen fristene som nevnt i fjerde ledd, faller vedtaket bort. Vedtak som gjelder et barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat, jf. § 1-2, faller likevel ikke bort dersom barneverntjenesten innen samme frist har:
a) fremmet anmodning til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, eller
b) fattet vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge etter lov 4. september 2015 nr. 85 om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn § 5.Etter at det er truffet midlertidig vedtak i en akuttsituasjon, skal barneverntjenesten løpende følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling. Barneverntjenesten skal vurdere om det er nødvendig med endringer eller ytterligere tiltak for barnet. Barneverntjenesten skal også følge med på foreldrenes situasjon. Barneverntjenesten skal kort tid etter at vedtak er truffet, kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.
