Barnevernloven § 5-8 med lovkommentar
I januar 2004 ble det foretatt en statlig overtakelse av til da fylkeskommunens oppgaver på barnevernområdet. I den forbindelse ble det innført en godkjenningsordning for private og kommunale barneverninstitusjoner. Denne innføringen må ses i sammenheng med den parallelle opphevelsen av det tidligere skillet mellom private institusjoner med og uten driftsavtale med fylkeskommunen. Den hadde også sitt utslag på grunn av den sterke fremveksten av private institusjoner, og behovet for en sterkere kontroll med disse. I utgangspunktet var bestemmelsen ment å omfatte barneverninstitusjoner. Ved endringslov 21. juni 2013 nr. 63 ble imidlertid private og kommunale sentre for foreldre og barn også omfattet av godkjenningsordningen.
Første ledd
Utgangspunktet etter barnevernloven § 5-1 er at etablering og drift av barneverninstitusjoner tilligger statens ansvar. § 5-8 åpner for at også private og kommunale institusjoner kan benyttes, forutsatt at de er godkjent for slik bruk. Godkjenningsmyndigheten er lagt til regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten.
Det følger to grunnvilkår for godkjenning etter første ledd. Det første vilkåret er at institusjonen eller senteret drives i samsvar med barnevernloven og gjeldende forskrifter. I praksis kan det eksempelvis innebære at institusjonen og sentrene må drives i samsvar med § 5-9 og § 5-9 a. § 5-9 regulerer rettighetene til barn og unge som oppholder seg i barneverninstitusjon, mens § 5-9 a regulerer rettigheter under opphold i sentre for foreldre og barn, samt forskrifter fastsatt med hjemmel i disse bestemmelsene. I tillegg kreves det at kvalitetskravene som er fastsatt i forskrift med hjemmel i § 5-10 må være oppfylt. Det andre vilkåret følger direkte av § 5-8. Det går ut på at institusjonen eller senteret drives på en forsvarlig måte. Dette vilkåret utgjør en sikkerhetsventil, i så måte at institusjoner og sentre som oppfyller de formelle kravene, likevel kan nektes godkjenning med bakgrunn i grunnvilkår nummer to. I praksis kan dette komme på spissen i situasjoner der institusjonen eller senterets økonomiske situasjon er så svak at konkurs vil være påregnelig. Dette vil medføre svært negative følger for barn og foreldre som bor på institusjonen eller senteret, fordi det kan tenkes at de må flytte på kort varsel. En svak økonomi kan således føre til at institusjonen eller senteret ikke godkjennes, som følge av at driften ikke er forsvarlig.
Det er gitt nærmere regler om godkjenningsordningen for institusjonene i forskrift 27. oktober 2003 nr. 1283, med hjemmel i § 5-8. Ved godkjenning av institusjoner er det utarbeidet merknader til forskriften, som blant annet tar for seg spørsmålet om hva som er å anse som en «institusjon». Det følger ingen uttrykkelig definisjon i loven. Imidlertid følger det en definisjon av hva som utgjør et «fosterhjem», jf. § 4-22. Et tiltak som etter denne definisjonen anses å være et fosterhjem, kan ikke anses som en institusjon, og faller dermed utenfor godkjenningsordningen i § 5-8. Mange av dagens institusjoner består av flere mindre avdelinger eller enheter. Etter forskriften § 2 følger at avdelinger eller enheter som «etter en samlet vurdering fremstår som selvstendige i den faglige og/eller den daglige oppgaveutøvelsen», skal ha egen godkjenning. Videre følger av merknaden til bestemmelsen at det er den faktiske selvstendigheten som vil være avgjørende, og at den geografiske lokaliseringen i forhold til hovedinstitusjonen vil være et viktig moment i den konkrete vurderingen. Et ytterligere moment vil være om enheten har egen ledelse.
Det er bare private og kommunale institusjoner og sentre for foreldre og barn som omfattes av godkjenningsordningen. Statlige institusjoner etter § 5-1 omfattes ikke. Ordningen vil heller ikke omfatte institusjoner som hører under andre lover, slik som eksempelvis helse- og omsorgstjenesteloven. I praksis medfører det at slike institusjoner kan benyttes uten godkjenning etter barnevernloven. Videre følger av forskriften § 2 at fosterhjem med særlige forutsetninger etter § 4-27 ikke er omfattet av godkjenningsordningen. Det følger eksplisitt av ordlyden at avgjørelser om godkjenning er å anse som enkeltvedtak. I praksis medfører det at forvaltningslovens regler om saksforberedelse, om vedtak og om klage uten omgjøring kommer til anvendelse. Det følger av § 5-8 at sentralt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten vil være rett klageinstans ved klage.
Det følger av forskriftene §§ 8 og 9 at godkjenning av private og kommunale institusjoner og sentre for foreldre og barn faller bort dersom vilkårene for godkjenning ikke lenger er oppfylt.
Andre ledd
Med hjemmel i § 5-8 andre ledd er det gitt forskrift om regnskapsplikt og revisjon i § 6 i forskrift 27. oktober 2003 nr. 1283 om godkjenning av private og kommunale institusjoner og i § 7 i forskrift 25. november 2010 nr. 1479 om sentre for foreldre og barn.
§ 5-8. Private og kommunale institusjoner og sentre for foreldre og barn
Private og kommunale institusjoner og private og kommunale sentre for foreldre og barn kan bare benyttes for barn som omfattes av loven dersom institusjonen eller senteret er godkjent av regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Institusjonen eller senteret kan bare godkjennes dersom det drives i samsvar med denne loven og de forskrifter som gjelder for den, og ellers drives på en forsvarlig måte. Avgjørelser om godkjenning etter denne loven er enkeltvedtak og kan påklages til sentralt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Departementet kan gi nærmere forskrifter om godkjenningsordningen, herunder om vilkår for godkjenning, og om klageordningen.
Departementet kan gi forskrifter om regnskapsføring og om innsyn for offentlige myndigheter i regnskapene.
